Archives for category: feminisme

Når Flinke Piker er på sitt verste (eller det vil si når de føler at de klarer å gjøre ALT i verden) er det flere ting som kan gjøres for de for å unngå å bli utbrent. Man bør være klar over teknikkene på forhånd, altså før man blir utbrent, for når man først er utbrent, må man først bli frisk igjen, før man kan starte å bruke de.

1. Sett grenser for deg selv

Bli kun med på aktiviteter du føler du har overskudd og energi til. Bruk kun tid på mennesker og aktiviteter som gir deg energi, i stedet for de som tapper deg for energi. Lag en oversikt for deg selv med slike aktiviteter. Kutt ut de og det som tapper deg for energi.

2. Senk kravene til deg selv på jobb

Du trenger ikke være god på alle områder på jobb for at du skal bli sett på som en god ansatt. Hold deg til dine arbeidsoppgaver og gjør de. Om det er noen arbeidsoppgaver som du har problemer med å få utført på grunn av tidsmangel eller at du trenger å få tilført kompetanse, kan du ta en samtale med din sjef, for å finne en løsning på dette sammen, slik at du slipper å stå alene.

3. Senk kravene til deg selv på fritiden

Du trenger ikke holde på med kajakkpadling, løping, sykling og yoga samtidig. Du bør ha noen dager i uken der du ikke har noen planer eller aktiviteter puttet inn, der du selv kan bestemme hva du skal gjøre ut fra dagsformen. Pass på og ikke å bruke denne tiden til jobbing i stedet for. Du trenger heller ikke lage all mat fra bunn av når du skal ha gjester på kaffe, eller til middag. Det finnes mange gode ferdigløsninger. Sjekk ut utvalget i en velassortert butikk for alternativer.

4. Lær deg å si nei

Om du får forespørsler om å delta på noe på jobb eller på fritiden, men at du innerst inne føler at du ikke har tid, ja, da svarer du NEI. Vær ærlig mot deg selv og behandle deg selv bra.

5. Anskaff deg assistenter

Hvis mulig vil jeg anbefale deg å bruke å ha assistenter på jobb. Disse kan gjøre mye arbeid for deg som du med din kompetanse ikke trenger å bruke tid på. Dette kan være oppgaver du er overkvalifisert for, men som de kan lære av. Avklar imidlertid dette med sjefen din først. På hjemmebane kan du skaffe deg en vaskehjelp og en som stryker klærne dine. Dermed kan du sikre deg at du får en mer fruktbar fritid. Det beste er selvsagt om du har en arbeidsgiver som betaler for denne type tjenester. Hvis ikke kan det være lurt å gå gjennom budsjettet ditt og se om du har rom for det. Innhent tilbud fra ulike tilbydere for å kunne velge det tilbudet som passer deg best.

6. Lær deg avspennings- og meditasjonsteknikker

Mennesker som står i fare for å bli utbrent har stor fordel av å lære seg ulike avspennings- og meditasjonsteknikker. Undersøk i området der du bor hva som finnes der av slike tilbud. Om det ikke finnes slike tilbud kan du enkelt kjøpe øvelser på DVD på internett og gjøre det hjemme. Hva er vel deiligere enn å starte dagen med en Solhilsen?

7. Spis og drikk sunt, og få nok søvn

Unngå mat med alt for mye karbohydrater, unngå sukker, og spis mer frukt, grønnsaker, fisk og hvitt kjøtt. Husk å ha en jevn døgnrytme, og ellers utvise god søvnhygiene.

8. Ta vare på deg selv

Hold kroppen din i fysisk aktivitet, ta på deg fine klær og plei håret ditt. Alt dette gjør at du føler deg kjempebra, i tillegg til at det øker selvtilliten din, når du skal passe på deg selv!

Besøk også bloggene til to andre Flinke Piker: Flinke Pike og Amelie 78.

Om du har andre gode tips for hvordan passe på seg selv, post de her som kommentar :)

I mitt daglige er jeg omgitt av flinke piker. Jeg har min venninne ”Hilde” som er kjempesmart, og som kunne komme inn på alle de beste studiene i Norge etter hun var ferdig med videregående. Til slutt valgte hun en litt spesiell, men spennende fagkombinasjon. Hun fikk selvsagt A på siste eksamen. Hele tiden var hun full av dårlig selvtillit i forhold til egne prestasjoner, og dermed trykte hun seg ned mentalt kontinuerlig. På studiet mitt, var for øvrig flere av det kaliberet. Min søster ”Anna” trykker seg til stadighet ned, ved å være perfeksjonist og si at hun ikke duger til seg selv. Hun presser seg selv til å gå på et studie som kjeder henne, og som hun overhodet ikke er ment å bruke sine kreative evner til. Årsaken hennes til ikke å slutte på studiet sitt er at hun ikke vil være ”en som gir opp”. Men hallo? – Hva får en ut av å presse seg selv på den måten? Man får i alle fall ikke noen gode jobber, når man ikke klarer å gjøre sitt beste på studiet, fordi man ikke har interesse av det man studerer. I tillegg kjører både ”Hilde” og ”Anna” seg selv så mye ned mentalt, at de står i superfare for å gå på en smell i forhold til å bli både deprimert og utbrent. ”Hilde” har vært der allerede. Siden begge er to svært så selvstendige og bestemte frøkner, er det ikke så enkelt for meg å nå inn med andre synspunkter heller. Så hva skal man gjøre da? Sitte der og vente på at de springer rett mot veggen i turbofart, og kollapser?

Det som er sikkert og visst er i alle fall at jeg ikke er alene i Flink-Pike-klubben. Både fordi ”Hilde” og ”Anna” er der fra før av, pluss veldig mange av mine tidligere medstudenter av hunkjønnet, og så mange, mange ande i hele Norge og verden for øvrig.

Så, hva er definisjonen på en Flink Pike?

Verken Wikipedia eller Ordnett gir meg en definisjon. Det betyr vel at jeg må finne på en. Flinke Piker er svært smarte jenter, jeg vil si at de presterer over snittet bedre på intelligens, sammenlignet med den vanlige mannen eller kvinne på gata. Flinke Piker er jenter som er oppdratt hjemme til å ta ansvar og hele tiden oppfylle ønsker og behov, gjerne andres. Blander man denne type oppdragerstil, med foreldrenes personlighet, om at de for eksempel setter svært høye krav til sine barn og at de sjelden blir fornøyde, er det svært mange barn som vokser opp i hjem, der de føler at de kontinuerlig må jobbe rumpa av seg for å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og anerkjennelse. Denne atferden tar de Flinke Pikene med seg på andre arenaer som de mestrer bra, som for eksempel idrett og utdanning. Innen idrett er det svært mange jenter som utvikler spiseforstyrrelser. Jeg vil tørre å påstå at alle disse tilhører kategorien Flinke Piker. Så har du oss, som har strevd og studert i alle år. Sittet på lesesalen døgnet rundt, jobbet ved siden av studiene, og hele tiden presset oss til det maksimale, som aldri har blitt helt fornøyd med det vi produserer, selv om de utenfor står og måper over hvor ekstremt flinke vi er. Når vi er ferdige å studere skal vi ikke bare være flinke på jobben, da skal vi mestre å være den perfekte kjæreste, ha et perfekt hjem, og når man inviterer gjester på middag skal alt være lagd fra bunnen av, og alt skal skinne og funkle. I tillegg skal man vise at man behersker kontroll ved å trene regelmessig og alltid se smashing ut.

Et slikt liv kan man ikke ha i lengden. En dag sier det stopp. Kravene blir for mange rett og slett. Veldig mange brenner seg ut og blir dermed sykmeldte. Noen trenger kun en liten time-out, mens andre har behov for en lengre. Måten man behandler det på er gjerne gjennom antidepressiva, og helst i kombinasjon med psykoterapi. Klarer de Flinke Pikene å senke skuldrene i en slik prosess, kan de kanskje komme tilbake til arbeidslivet og jobbe som normalt igjen. Etter at Flinke Piker har hatt sykmeldinger i slike situasjoner er det svært vanlig å endre på noe i livet sitt i forbindelse med dette, som en tråd i å redusere krav en stiller til seg selv, og ikke minst bli flink til å trekke grenser for hva en sier ja til å være med på. Eksempler på det kan være at noen ønsker å flytte til mer landlige omgivelser, andre melder seg av jobbprosjekter, og i verste fall må en bytte jobb for å få en jobb som er litt mindre krevende.

Det totale sykefraværet i Norge øker. Det er flere kvinner enn menn som er sykmeldt. Sykmeldinger koster samfunnet årlig 3.4 milliarder kroner. Jeg tror mye av sykefraværet kunne vært redusert ved at det prestasjonsorienterte samfunnet vi i dag lever i, hadde endret seg til å bli mer prosessorientert og der alle er mer opptatt av å senke krav til seg selv.


(Hentet fra ssb.no.)

Senk skuldrene, nyt livet.

I tråd med dette er det på tide å gjøre noe med kravene vi kvinner setter til oss selv. Om vi trenger å leie inn en vaskehjelp, eller kjøpe inn take away mat når vi inviterer til middag, så hva gjør det? Hva er det verste som kan skje? Når alt kommer til alt, er det viktigere å nyte livet, enn å streve og slite seg gjennom det. Sleng bena på bordet, dra frem en flaske vin, inviter noen venninner over, le og ha det moro sammen. Minst en gang i uken. Nyt livet.


Tradisjonelt bruker vi betegnelsen feminister om våre foreldre som var politisk aktive på 1970-tallet, og der fanesakene var å kjempe for kvinners rettigheter. Senere fikk vi en Gucci-feministbølge på 1990-tallet med bøkene Fittstim og Råtekst. Bøkene vekte oppmerksomhet nok, men vekket aldri noen bølger som var i nærheten av hva vi så på 1970-tallet. Hvem av disse bølgene som hadde mest for seg er imidlertid ikke en sak jeg har tenkt å gå videre på nå, siden det er noe jeg kan si mye om. Jeg overlater dermed DET temaet til en annen anledning.

Derimot er det en sak som pirrer irritasjonen min med jevne mellomrom. Denne saken går under navnet Martine Aurdal, også kjent som samfunnsredaktør i Dagbladet og selverklært feminist. Grunnen til at hun erter irritasjonen min er at det er flere på venstresiden av norsk politikk som enda synes det er svært så politisk korrekt å kalle seg for feminist, fordi de mener dagens kvinner enda blir undertrykte og at kvinner ikke får lik lønn som menn (noe som ikke stemmer i statlig virksomhet iallefall), at kvinner undertrykkes seksuelt, og så videre. Se bare på Martine Aurdal der hun intervjues av Harald Eia på Hjernevask der hun uttaler seg om hvordan vi oppdrar barna våre ved ubevisst å vekke frem tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og hun er å se der hun uttaler seg om kvinners undertrykte seksualatferd.

Som akademiker må jeg bare spørre:

Hvor i huleste har hun grunnlag for å kunne si noe som helst om dette med en noget brokete bakgrunn fra Blindern?

Jeg synes alle bør være litt mer på vakt med hva den dama kommer med. Jeg håper at ingen firmaer med respekt for seg selv ansetter henne som snart er en like stor rikssynser som Kristin Spitznogle.

Hvis det den dama representerer er feminisme anno 2010 må jeg bare si at jeg håper

feminismen er død.


Påsken. Høytiden som ikke er så høytidelig som julen, men en deilig høytid likevel, med feriedager, god mat og drikke. I år skulle egentlig ferien gå til hyttevandring på ski i Jotunheimen, men den ble avlyst. Her er jeg altså i Oslo. Det blir ikke helt det samme å ha ferie når man ikke reiser vekk, men det er godt med en pust i bakken likevel.

Reising er noe av det beste som finnes. Uansett når man reiser, om det er business eller pleasure, opplever jeg alltid å få et perspektiv når jeg er ute på reise. Når jeg kommer tilbake kan jeg se saker jeg har jobbet med eller tenkt på en stund, i et helt annet lys, og jeg kan lettere komme frem til en løsning. Jeg hadde trengt en slik reise nå.

Grunnen til at jeg hadde trengt en slik reise nå, eller et avbrekk om du vil, er fordi jeg har store økonomiske problemer. For noen år siden ble jeg single etter et forhold av flere års varighet. Jeg bodde i leiligheten han eide. Vi hadde felles møbler og eiendeler, men dessverre ingen samboerkontrakt. Det at jeg stolte på ham var grunnen til at jeg ikke stod mer på for å få en slik kontrakt. Siden det var jeg som valgte å flytte ut fikk jeg så godt som ingenting og siden jeg manglet samboerkontrakt hadde jeg heller ikke noe å vise til i forhold til å eventuelt skulle gjøre krav på flere eiendeler og penger. Den personen som tidligere hadde vært en person jeg hadde den største tillit til, satte seg totalt på bakbena. Jeg ble avspist med småtterier og kom særdeles dårlig ut av det økonomisk. Jeg hadde betalt betydelige summer til ham i husleie i den tiden vi hadde bodd sammen. Grunnen til at jeg ikke eide sammen med ham er at jeg ikke hadde har likvide aktiva, siden jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie. Nå skal det likevel sies at for min personlige utvikling er bruddet med eksen min det beste som har skjedd meg, selv om det førte meg ut på en lang og ensom reise.

For å gjøre en svært lang historie kort, måtte jeg avslutte fondene mine jeg hadde investert i et over et par år, og jeg tok opp forbrukslån for å etablere meg på nytt i ny leilighet. Bankene formelig kastet kredittkort og forbrukslån etter meg og jeg kom inn i en svært ond sirkel. Lån ble betalt ned med lån. Månedlige utgifter ble doblet da jeg ikke lengre hadde en person å dele utgiftene med, og det ble etterhvert vanskelig å føre frem min tidligere livsstil der jeg ikke hadde økonomiske problemer. Reiser, klær, sportsutstyr og møbler var noe av det pengene gikk til. Jeg tenkte ikke. Jeg bare handlet. Bokstavelig talt.

Etterhvert ble jeg syk. Jeg ble først utbrent. Da utbrentheten ble hvilt ut, ble de automatiske negative tankene svært fremtredende. Sistnevnte er svært karakteristisk for depresjon. Jeg gled inn i en dyp depresjon, og har tidvis vært sykmeldt. Å være sykmeldt var i starten et stort slag for baugen. Tidligere har jeg sett svært mye ned på mennesker som blir sykmeldt på grunn av psykiske årsaker, da jeg synes de kunne ta seg sammen. MEN, det er faktisk ikke så lett. Det er ikke så lett når du sitter der i sofaen og tårene renner og renner i flere timer. Du er ute av stand til å stoppe de. Du lukker alle gardinene, slår av alle lysene, legger deg på sofaen, hører på depressiv musikk, gråter og tenker på hva som vil være den mest effektive måten å avslutte dette livet på. Persepsjonen når du går ute en deilig vårkveld i Slottsparken, der mennesker ler, griller og spiller ball, blir sterkt svekket når alt du har tenkt på de siste døgnene er å avslutte livet ditt. Du beveger deg inni din egen boble. Depresjonsboblen.

Lykkepillen og samtaleterapi hos psykolog var min redning. Jeg ble etterhvert svært så mye bedre. Depresjonen ble avløst av stoffskiftesykdom. Sistnevnte er kun en bagatell, da dette er noe jeg enkelt kan gjøre noe med. Skuffen i kommoden med alle de uåpnede konvoluttene med alle ubetalte fakturaer ble et mareritt for meg. Et problem jeg unngikk ved ikke å røre kommoden. Bunken vokste og vokste. Brevene fra Namsfogden startet å komme i postkassen min.

Mange vil spørre seg om hvordan en kvinne med så stor intellektuell kapital som meg, klarte å komme opp i dette uføret. Hvordan kunne jeg? Dette spørsmålet har jeg spurt meg gang på gang. Jeg kan dessverre ikke komme med noe mer fornuftig svar enn at jeg ble grepet i øyeblikket. Det er bare så fryktelig synd at det øyeblikket varte i tre forferdelige år. Jeg er nå kommet til det punktet der jeg har startet å rydde opp i økonomien min. Laget en oversikt over alle mine kreditorer, og jeg går til økonomisk rådgivning der målet er å komme til en løsning både jeg og mine kreditorer er happye med. Det har kostet meg mye å komme hit, der familien min ikke har stilt opp og der helsen min hele tiden har svekket meg. Jeg fikk en skikkelig wake-up call da jeg var hos legen min sist måned for å regulere medisineringen av stoffskiftet, og der han minte meg på at det er jeg selv som er premissleverandøren i mitt eget liv. Så mye for nesten to år psykoterapi. Nå jobber jeg. Jeg jobber for å rydde opp og for å tjene mer penger.

Tidligere trente jeg fem ganger i uken og hadde en svært velformet kropp. De siste årene, med alle bekymringer, sykdommer og ikke minst en usunn livsstil, har ført til at jeg har lagt på meg flere titalls kilo. Derimot er jeg nå i gang med treningen igjen, men jeg vet at jeg må trene meg opp gradvis. Noe annet tåler ikke kroppen min for øyeblikket.

Påsken er et avbrekk for meg. Et avbrekk der jeg henter inn energi til forsommerens vårrengjøring.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.