Påsken. Høytiden som ikke er så høytidelig som julen, men en deilig høytid likevel, med feriedager, god mat og drikke. I år skulle egentlig ferien gå til hyttevandring på ski i Jotunheimen, men den ble avlyst. Her er jeg altså i Oslo. Det blir ikke helt det samme å ha ferie når man ikke reiser vekk, men det er godt med en pust i bakken likevel.

Reising er noe av det beste som finnes. Uansett når man reiser, om det er business eller pleasure, opplever jeg alltid å få et perspektiv når jeg er ute på reise. Når jeg kommer tilbake kan jeg se saker jeg har jobbet med eller tenkt på en stund, i et helt annet lys, og jeg kan lettere komme frem til en løsning. Jeg hadde trengt en slik reise nå.

Grunnen til at jeg hadde trengt en slik reise nå, eller et avbrekk om du vil, er fordi jeg har store økonomiske problemer. For noen år siden ble jeg single etter et forhold av flere års varighet. Jeg bodde i leiligheten han eide. Vi hadde felles møbler og eiendeler, men dessverre ingen samboerkontrakt. Det at jeg stolte på ham var grunnen til at jeg ikke stod mer på for å få en slik kontrakt. Siden det var jeg som valgte å flytte ut fikk jeg så godt som ingenting og siden jeg manglet samboerkontrakt hadde jeg heller ikke noe å vise til i forhold til å eventuelt skulle gjøre krav på flere eiendeler og penger. Den personen som tidligere hadde vært en person jeg hadde den største tillit til, satte seg totalt på bakbena. Jeg ble avspist med småtterier og kom særdeles dårlig ut av det økonomisk. Jeg hadde betalt betydelige summer til ham i husleie i den tiden vi hadde bodd sammen. Grunnen til at jeg ikke eide sammen med ham er at jeg ikke hadde har likvide aktiva, siden jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie. Nå skal det likevel sies at for min personlige utvikling er bruddet med eksen min det beste som har skjedd meg, selv om det førte meg ut på en lang og ensom reise.

For å gjøre en svært lang historie kort, måtte jeg avslutte fondene mine jeg hadde investert i et over et par år, og jeg tok opp forbrukslån for å etablere meg på nytt i ny leilighet. Bankene formelig kastet kredittkort og forbrukslån etter meg og jeg kom inn i en svært ond sirkel. Lån ble betalt ned med lån. Månedlige utgifter ble doblet da jeg ikke lengre hadde en person å dele utgiftene med, og det ble etterhvert vanskelig å føre frem min tidligere livsstil der jeg ikke hadde økonomiske problemer. Reiser, klær, sportsutstyr og møbler var noe av det pengene gikk til. Jeg tenkte ikke. Jeg bare handlet. Bokstavelig talt.

Etterhvert ble jeg syk. Jeg ble først utbrent. Da utbrentheten ble hvilt ut, ble de automatiske negative tankene svært fremtredende. Sistnevnte er svært karakteristisk for depresjon. Jeg gled inn i en dyp depresjon, og har tidvis vært sykmeldt. Å være sykmeldt var i starten et stort slag for baugen. Tidligere har jeg sett svært mye ned på mennesker som blir sykmeldt på grunn av psykiske årsaker, da jeg synes de kunne ta seg sammen. MEN, det er faktisk ikke så lett. Det er ikke så lett når du sitter der i sofaen og tårene renner og renner i flere timer. Du er ute av stand til å stoppe de. Du lukker alle gardinene, slår av alle lysene, legger deg på sofaen, hører på depressiv musikk, gråter og tenker på hva som vil være den mest effektive måten å avslutte dette livet på. Persepsjonen når du går ute en deilig vårkveld i Slottsparken, der mennesker ler, griller og spiller ball, blir sterkt svekket når alt du har tenkt på de siste døgnene er å avslutte livet ditt. Du beveger deg inni din egen boble. Depresjonsboblen.

Lykkepillen og samtaleterapi hos psykolog var min redning. Jeg ble etterhvert svært så mye bedre. Depresjonen ble avløst av stoffskiftesykdom. Sistnevnte er kun en bagatell, da dette er noe jeg enkelt kan gjøre noe med. Skuffen i kommoden med alle de uåpnede konvoluttene med alle ubetalte fakturaer ble et mareritt for meg. Et problem jeg unngikk ved ikke å røre kommoden. Bunken vokste og vokste. Brevene fra Namsfogden startet å komme i postkassen min.

Mange vil spørre seg om hvordan en kvinne med så stor intellektuell kapital som meg, klarte å komme opp i dette uføret. Hvordan kunne jeg? Dette spørsmålet har jeg spurt meg gang på gang. Jeg kan dessverre ikke komme med noe mer fornuftig svar enn at jeg ble grepet i øyeblikket. Det er bare så fryktelig synd at det øyeblikket varte i tre forferdelige år. Jeg er nå kommet til det punktet der jeg har startet å rydde opp i økonomien min. Laget en oversikt over alle mine kreditorer, og jeg går til økonomisk rådgivning der målet er å komme til en løsning både jeg og mine kreditorer er happye med. Det har kostet meg mye å komme hit, der familien min ikke har stilt opp og der helsen min hele tiden har svekket meg. Jeg fikk en skikkelig wake-up call da jeg var hos legen min sist måned for å regulere medisineringen av stoffskiftet, og der han minte meg på at det er jeg selv som er premissleverandøren i mitt eget liv. Så mye for nesten to år psykoterapi. Nå jobber jeg. Jeg jobber for å rydde opp og for å tjene mer penger.

Tidligere trente jeg fem ganger i uken og hadde en svært velformet kropp. De siste årene, med alle bekymringer, sykdommer og ikke minst en usunn livsstil, har ført til at jeg har lagt på meg flere titalls kilo. Derimot er jeg nå i gang med treningen igjen, men jeg vet at jeg må trene meg opp gradvis. Noe annet tåler ikke kroppen min for øyeblikket.

Påsken er et avbrekk for meg. Et avbrekk der jeg henter inn energi til forsommerens vårrengjøring.

Advertisements