Tradisjonelt bruker vi betegnelsen feminister om våre foreldre som var politisk aktive på 1970-tallet, og der fanesakene var å kjempe for kvinners rettigheter. Senere fikk vi en Gucci-feministbølge på 1990-tallet med bøkene Fittstim og Råtekst. Bøkene vekte oppmerksomhet nok, men vekket aldri noen bølger som var i nærheten av hva vi så på 1970-tallet. Hvem av disse bølgene som hadde mest for seg er imidlertid ikke en sak jeg har tenkt å gå videre på nå, siden det er noe jeg kan si mye om. Jeg overlater dermed DET temaet til en annen anledning.

Derimot er det en sak som pirrer irritasjonen min med jevne mellomrom. Denne saken går under navnet Martine Aurdal, også kjent som samfunnsredaktør i Dagbladet og selverklært feminist. Grunnen til at hun erter irritasjonen min er at det er flere på venstresiden av norsk politikk som enda synes det er svært så politisk korrekt å kalle seg for feminist, fordi de mener dagens kvinner enda blir undertrykte og at kvinner ikke får lik lønn som menn (noe som ikke stemmer i statlig virksomhet iallefall), at kvinner undertrykkes seksuelt, og så videre. Se bare på Martine Aurdal der hun intervjues av Harald Eia på Hjernevask der hun uttaler seg om hvordan vi oppdrar barna våre ved ubevisst å vekke frem tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og hun er å se der hun uttaler seg om kvinners undertrykte seksualatferd.

Som akademiker må jeg bare spørre:

Hvor i huleste har hun grunnlag for å kunne si noe som helst om dette med en noget brokete bakgrunn fra Blindern?

Jeg synes alle bør være litt mer på vakt med hva den dama kommer med. Jeg håper at ingen firmaer med respekt for seg selv ansetter henne som snart er en like stor rikssynser som Kristin Spitznogle.

Hvis det den dama representerer er feminisme anno 2010 må jeg bare si at jeg håper

feminismen er død.

Advertisements