Nå som situasjonen min endelig ser ut til å løse seg, permer for fakturaer og bøker for fremtidige regnskap er kjøpt inn, har verden aldri sett så lys ut før som nå.

Likevel er sorgen stor. Depresjon, tristhet, vemod; jeg vet ikke helt. Jeg sitter blant annet med følgende spørsmål:

Skal jeg bli 40 år før jeg kan kjøpe meg et eget sted å bo?

Hvor gammel må jeg bli før jeg får råd å ta lappen?

Når kommer jeg til å få råd til å kjøpe en hund?

Når kan jeg gå på shopping med venninner en lørdag formiddag og kjøpe det jeg har
lyst på, og spise en deilig lunsj sammen med et glass iskald Chablis til?

Når kan jeg få lov til å ta på meg en helt ny og sexy kjole med nye råe høye heler til?

Når kan jeg klippe og farge håret mitt regelmessig hos frisør igjen?

Når kan jeg legge meg om kvelden uten å bekymre meg for økonomien og våkne uten å bekymre meg for samme tema? Og i samme åndedrag: Kan jeg noen gang kunne leve et liv helt uten sovetabletter? Når kan jeg slutte å bruke antidepressiva?

Noen vil kanskje si at dette har jeg fortjent. Det kan godt hende er sant. Men mine følelser og min reaksjon til denne prosessen er min, og den kan ingen ta fra meg.

Reklamer