Frarådingsplikt er bankenes og kredittkortselskapers plikt til å fraråde kunder til å ta opp ytterligere gjeld om de vurderer det slik at kunden ikke har evne til å betjene mer gjeld. Hvis du kan dokumentere at banken eller kredittkortselskapet ikke ga deg denne informasjonen da du søkte forbrukslån eller mottok kredittkort, kan banken eller kredittkortselskapet bli dømt til å betale alle tap som følger av at man ikke kan betale sin gjeld. Dette er lovfestet i Kredittkjøpslovens kapittel 2 § 9a.

I praksis vil dette si at bankene utøver frarådingsplikten sin ved kun å basere sin beslutning om lån eller ikke-lån, eventuelt kredittkort eller ikke-kredittkort, på å foreta en kredittvurdering som gjennomgås av de tre store kredittvurderingsselskapene i Norge: Lindorff Decision, Experian og Dun & Bradstreet. Opplysningene bankene får fra disse selskapene er for eksempel inntekt, skattebetaling og formue du har hatt gjennom de tre siste årene, andre næringslivsinteresser og eventuelle betalingsanmerkninger og dommer du har i forbindelse med dette. Ved å utøve frarådingsplikten på den måten, får ikke bankene informasjon om kunder som har pådratt seg stor gjeld siden forrige ligningsavregning. Det er også kanskje denne gruppen frarådingsplikten virkelig burde gjelde for: personer som står i en vanskelig livssituasjon her og nå, og som trenger raske penger for å kjøpe seg ut av problemene. Ved å gjøre dette pådrar de seg bare enda mer problemer. Slik som situasjonen er i dag er det dermed absolutt betimelig å spørre om bankene skjøtter utøvelsen av frarådingsplikten på en tilfredsstillende måte ut fra hva som er beskrevet i Kredittkjøpsloven.

Om du er i en situasjon der du opplever at banken ikke burde gitt deg forbrukslån eller kredittkort, og du hadde andre opplysninger om egen situasjon på tidspunktet dette ble innvilget, kan du dermed, ut fra Kredittkjøpsloven gå til sak mot banken, der banken kan bli dømt til å betale alle dine tap som har fulgt i kjølvannet av det. Måten du går frem på vil være å dokumentere dette innebærer at du kan finne frem den informasjonen du mottok fra banken på det tidspunktet du mottok kredittkortet eller forbrukslånet, i tillegg til informasjonen du selv har om din økonomiske situasjon på tidspunktet. Klagen må først sendes til finansinstitusjonen du mener har brutt frarådingsplikten sin, og vente på at de gir en uttalelse innen rimelig tid. Når du mottar tilsvar derfra, og svaret er negativt, sender du klagen videre til Bankklagenemnda, som er en nøytral organisasjon opprettet av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening, og Forbrukerrådet. Bankklagenemnda er opprettet med den hensikt å behandle saker fra privatpersoner som har opplevd en tvist i forhold til bank, finans eller verdipapirfond. Saken behandles dermed i Bankklagenemnda. Om du har en sak eller tvist du ønsker å drøfte med Bankklagenemnda kan du kontakte de her.

Forbrukerrådet har hatt fokus på frarådingsplikten i flere år nå, og mener at den ikke er streng nok i forhold til personer som ønsker raske penger, og som betaler regninger med å betale med forbrukslån. 80% av slike saker begås av enslige personer med eller uten barn. Konsekvensene kan føre til mislighold av kort, og svært mange av dem utvikler psykiske lidelser og alkoholproblemer. Mer om denne saken kan du lese her.

SIFO, Statens Institutt for Forbruksforskning, har drevet en god del forskning på forbrukere og kredittlån. Rapporter og bøker kan lastes ned fra SIFOs hjemmesider. Forbrukerminister Audun Lysbakken har i det siste uttalt at han ønsker færre gjeldsslaver, og at flere bør frarådes til å ta opp mer i gjeld. Lysbakken har også de siste år jobbet for å skjerpe utøvelsen av frarådingsplikten.