Å føle skam når økonomien kommer ut av kontroll er svært vanlig. Jeg vil si det er unormalt om en ikke føler skam og skyld, og det kan til og med være et sunnhetstegn i starten av erkjennelsen at man har et økonomisk problem. Å klandre seg selv, få dårlig selvtillit, utvikle søvnvansker og generelt store bekymringer er helt vanlig. Mange er også svært opptatt av å ”bevare masken”, det vil si at de gjør en stor innsats for at andre ikke skal få vite om deres økonomiske situasjon, da generelt alle er redd for å få det svært betente stempelet

”gjeldsoffer”.

Det er svært vondt å ha det på den måten, og over tid kan det utgjøre en stor risiko i forhold til å både bli utbrent, deprimert, utvikle rusproblemer, og dermed bli sykmeldt fra jobben. Å være sykmeldt gagner i utgangspunktet ingen, verken på sikt den det gjelder, eller samfunnet. Derimot kan presset noen ganger bli så stort, at en time-out i form av sykmelding er det eneste som kan føre til at en opparbeider seg tilstrekkelig energi til å fortsette som normalt.

Fordelen ved å ha en offentlig institusjon som hadde ansvar for forbrukerøkonomi, herunder gjeldsordninger med mer, ville gagnet samfunnet på en svært fordelaktig måte, og også ført til mer aksept når en først havner der en gjør. Det er janteloven som i dag styrer dette området. Hvis man forteller noen at man har eller hatt en privat økonomi som har vært ute av kontroll, møtes en som regel med svært fordomsfulle holdninger knyttet til dette. De færreste har en nyansert holdning til denne situasjonen, og er ikke i stand til å se at situasjonen kan inneholde flere variabler som førte til det økonomiske uføret. Når jeg virkelig erkjente situasjonen minmåtte jeg finne meg i å bli kalt gjeldsoffer, og også gjentatte ganger bli mint på at jeg var havnet i et økonomisk uføre. For meg som er en sterk og oppegående kvinne, er dette betegnelser jeg helst ikke hører om meg selv. Jeg har gang på gang blitt møtt av svært fordomsfulle holdninger av mine gjeldsrådgivere, noe som både har vært sårende og noe jeg har blitt forbannet over. Derimot har jeg tatt opp saken med de det gjelder og avsluttet den.

Når det stormer som verst kan det på mange måter føles godt å vite at man ikke er den første som er havnet der en befinner seg. Tusenvis av personer i Norge har vært her før, for ikke å snakke om verden totalt sett. Å tenke på den måten setter ting i perspektiv, og jeg tror det kan være en nyttig tilnærming for oss som har opplevd en økonomi ute av kontroll.

Det finnes flere eksempler på kjente personer som har havnet i alvorlige pengeproblemer. Det mest kjente eksempelet er fotballspilleren John Arne Riise. John Arne Riise hadde en årsinntekt på rundt 20 millioner kroner, men hadde til slutt en total gjeld på nesten to ganger årslønnen hans. Riise leide inn inkassoekspert Jon H. Nordbrekken og styreleder i Bank2 for å få i en stand en avtale med sine kreditorer, i følge DN. Riise fikk til slutt til en låneavtale med Bank2. Riise har vist tydelig anger i forhold til det som skjedde, og har snart gjort opp for seg.

Komikeren Shabana Rehman er et annet eksempel på en norsk kjendis som har fått store økonomiske problemer. Rehman ble slått konkurs, men brettet opp armene og hun har blant annet solgt brudekjolen sin, som et ledd i å betale kreditorene sine. (Sistnevnte er forøvrig svært lurt. Hvorfor sitte på kjempedyre klær eller andre eiendeler, når du ikke har bruk for de, eller ikke har råd til å gå på tilstelninger der du kan bruke de?)  

Andre eksempler på norske kjendiser som har hatt privatøkonomi som har vært ute av kontroll er tidligere Robinsonvinner Tom Andre Tveitan og Rune Rudberg.

Reklamer