Hvorfor strekke seg i forhold til andres standarder hele tiden?

Dette spørsmålet har vært en av hovederkjennelsene timene i terapi har bragt meg; at jeg hele livet mitt har strebet etter å tilfredsstille andres standarder. Et mønster som har dominert livet mitt. Terapien har lært meg hvordan å bryte ut av mønsteret. Etter over tredve år er tiden nå kommet for å leve etter mine egne standarder for hva som utgjør et sunt og lykkelig liv kommet.

Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at man må leve her og nå i forhold til hva egen helse tillater?

Jeg tenker at om jeg forblir der jeg er i dag, vil den vanskelige situasjonen kun vare et par år. Siden kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker og lyster. Jeg kan velge og vrake i de jobber jeg måtte ønske. Iallefall vil min bakgrunn teoretisk legge til rette for det. Dette vil være realiteten min om to år om jeg forblir i dagens situasjon i to år til. Kun to år. Akkurat som å høre markedsføringen fra et fancy reklamebyrå. » Ta to – betal for en». Prisen man betaler er langt høyere, i forhold til egen helse og relasjoner til mennnesker rundt meg.

I løpet av den tiden jeg eventuelt blir, må jeg huske på at tiden det tar er også noe verdt. Tiden det tar kan være den tiden jeg har behov for nå, til å restituere kroppen min, tankene mine og livet generelt. Om jeg forblir, må jeg ta høyde for at de to årene vil strekke seg utover tre, eller kanskje fire. I form av sykmeldinger, fordi jobben jeg har i dag er to nummer for stor for meg.

Andre som har tatt utradisjonelle karrierevalg tidligere, beskriver at det er svært skummelt der og da, men så snart beslutningen er tatt, føles det korrekt, og nye sjanser og muligheter åpner seg. Sjanser og muligheter som ikke var der tidligere. Før det må en grundig kost/nytte-analyse gjøres: Hva vil det koste å kaste på havet det jeg har i dag kontra ta mitt viktigste karrierevalg til nå: å hoppe av karusellen. Slå meg til ro med hva jeg allerede har. Slutte å strebe, tilfredsstille andres standarder. Overdøve min manglende indre motivasjon utover det rent økonomiske og statusrelaterte.

Om noen har vært i samme situasjon som meg, post gjerne en kommentar her og fortell om det, eller send meg en epost.