Legger meg med migrene. Våkner med migrene. Tar max dose jeg kan ta på et døgn allerede før jeg står opp, og utover dagen eskalerer migrenen. Øynene har kjempevondt, hodet er utsatt for intens og vedvarende smerte. Jeg blir kvalmere og kvalmere.

Når jeg ikke klarer mer tar jeg en ny migrenetablett, selv om det er mer enn hva jeg skal ta i løpet av et døgn. Smaken av tabletten vekker en akutt refleks av ønsket om å kaste opp hos meg, og jeg kaster opp deler av den. Så kvalm er jeg. Forsøker å spise et pizzastykke min fantastiske kjæreste og samboer har hentet på den lokale, italienske pizzasjappa. Jeg klarer ikke å spise, og går og legger meg. Jeg får selskap av kjæresten min som skal lese.

Det er så godt å være to. Han henter meg et glass vann, en tablett Ibux og en tablett Paracetamol. Sakte, men sikkert forsvinner spenningene jeg har over pannen. Jeg sovner. Nå har jeg stått opp, spist pizzaen jeg ikke klarte å spise i sted, og nå er kjæresten min gått ut for å kjøpe deilig is til oss.

Sommer er sweet, og kjærligheten er enda sweetere når en har en deilig person å dele den med. Jeg er intenst lykkelig over at nettopp jeg har vært så heldig å finne min vidunderlige kjæreste. Når sommeren er over, skal jeg stoppe å ta antidepressivaen, som forsterker migrenen min. Jeg gleder meg kjempemasse, og ikke minst er jeg spent på livet uten antidepressiva, siden den har fulgt meg daglig i to år. Jeg håper at noen som leser bloggposten min, finner støtte i bloggen min, for slik de har det i sine liv. Det er godt å vite at man ikke er alene.