Archives for category: Økonomi

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Advertisements

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Akkurat nå skal jeg innrømme at jeg er litt forbanna. Forbanna for å måtte sitte og høre på hva andre mener om min helse.

Nettopp ga jeg beskjed til min arbeidsgiver om at jeg er sykemeldt for noen uker til. Reaksjonen til vedkommende var at det var «Overraskende», fordi vedkommende hadde noen arbeidsoppgaver til meg som jeg må gjøre før jeg går ut i permisjon.

Hadde dette vært for noen år siden, da jeg så på arbeidsgiver som Gud, ville jeg sikkert begynt å gråte av en slik kommentar. Når jeg nå hører den, blir jeg kun forbanna. Jeg blir forbanna fordi jeg vet at hvis jeg skal jobbe 100% hos arbeidsgiver før jeg går ut i permisjon, vil det sette helsen min tilbake igjen, og alle fremskrittene og den tiden jeg har brukt på helbredelse av helse i sommer, vil være forgjeves. Det er for tidlig for meg å starte å jobbe der nå, og det er jo nettopp det som er årsaken til at jeg har søkt om permisjon for et år.

Det har kostet å gi beng i hva andre mener om meg og mitt. Tidligere tok jeg til meg alt. Hva andre mener er ikke det viktigste. Det viktigste er den sannheten du sitter på, og den sannheten skal gjøre deg trygg på at dine beslutninger tas på et riktig grunnlag. Helsen kommer først og foran alt.

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.