Archives for category: Arbeid

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Akkurat nå skal jeg innrømme at jeg er litt forbanna. Forbanna for å måtte sitte og høre på hva andre mener om min helse.

Nettopp ga jeg beskjed til min arbeidsgiver om at jeg er sykemeldt for noen uker til. Reaksjonen til vedkommende var at det var «Overraskende», fordi vedkommende hadde noen arbeidsoppgaver til meg som jeg må gjøre før jeg går ut i permisjon.

Hadde dette vært for noen år siden, da jeg så på arbeidsgiver som Gud, ville jeg sikkert begynt å gråte av en slik kommentar. Når jeg nå hører den, blir jeg kun forbanna. Jeg blir forbanna fordi jeg vet at hvis jeg skal jobbe 100% hos arbeidsgiver før jeg går ut i permisjon, vil det sette helsen min tilbake igjen, og alle fremskrittene og den tiden jeg har brukt på helbredelse av helse i sommer, vil være forgjeves. Det er for tidlig for meg å starte å jobbe der nå, og det er jo nettopp det som er årsaken til at jeg har søkt om permisjon for et år.

Det har kostet å gi beng i hva andre mener om meg og mitt. Tidligere tok jeg til meg alt. Hva andre mener er ikke det viktigste. Det viktigste er den sannheten du sitter på, og den sannheten skal gjøre deg trygg på at dine beslutninger tas på et riktig grunnlag. Helsen kommer først og foran alt.

12.000 kroner i avdrag på gjeldsordning hver måned. I tillegg kommer alle andre faste utgifter.

Det er mye penger.

Jeg blir litt matt av å tenke på hvordan jeg skal organisere meg fremover for å leve etter et budsjett der jeg har nok mat og penger til telefon, strøm, kabel-TV og internett, og trening.

Jeg kjenner presset i forhold til helsen min – at jeg må snart se å bli frisk og det å starte å jobbe igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var HELT frisk før jeg startet å jobbe igjen, men jeg tror dessverre ikke jeg kan unne meg den luksusen 😦

Hvorfor strekke seg i forhold til andres standarder hele tiden?

Dette spørsmålet har vært en av hovederkjennelsene timene i terapi har bragt meg; at jeg hele livet mitt har strebet etter å tilfredsstille andres standarder. Et mønster som har dominert livet mitt. Terapien har lært meg hvordan å bryte ut av mønsteret. Etter over tredve år er tiden nå kommet for å leve etter mine egne standarder for hva som utgjør et sunt og lykkelig liv kommet.

Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at man må leve her og nå i forhold til hva egen helse tillater?

Jeg tenker at om jeg forblir der jeg er i dag, vil den vanskelige situasjonen kun vare et par år. Siden kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker og lyster. Jeg kan velge og vrake i de jobber jeg måtte ønske. Iallefall vil min bakgrunn teoretisk legge til rette for det. Dette vil være realiteten min om to år om jeg forblir i dagens situasjon i to år til. Kun to år. Akkurat som å høre markedsføringen fra et fancy reklamebyrå. » Ta to – betal for en». Prisen man betaler er langt høyere, i forhold til egen helse og relasjoner til mennnesker rundt meg.

I løpet av den tiden jeg eventuelt blir, må jeg huske på at tiden det tar er også noe verdt. Tiden det tar kan være den tiden jeg har behov for nå, til å restituere kroppen min, tankene mine og livet generelt. Om jeg forblir, må jeg ta høyde for at de to årene vil strekke seg utover tre, eller kanskje fire. I form av sykmeldinger, fordi jobben jeg har i dag er to nummer for stor for meg.

Andre som har tatt utradisjonelle karrierevalg tidligere, beskriver at det er svært skummelt der og da, men så snart beslutningen er tatt, føles det korrekt, og nye sjanser og muligheter åpner seg. Sjanser og muligheter som ikke var der tidligere. Før det må en grundig kost/nytte-analyse gjøres: Hva vil det koste å kaste på havet det jeg har i dag kontra ta mitt viktigste karrierevalg til nå: å hoppe av karusellen. Slå meg til ro med hva jeg allerede har. Slutte å strebe, tilfredsstille andres standarder. Overdøve min manglende indre motivasjon utover det rent økonomiske og statusrelaterte.

Om noen har vært i samme situasjon som meg, post gjerne en kommentar her og fortell om det, eller send meg en epost.

Historien er som følger:

I forrige uke ble jeg anbefalt, eller kanskje rettere sagt mildt beordret, av min lege til å ta en time-out.

Legen: ”FemmeFatale, dette går ikke lenger. Du har gjort en kjempejobb med økonomien din i hele vår, men du har mislyktes totalt når det gjelder deg selv. Tror du at du klarer å komme deg ut av denne situasjonen på egenhånd, altså å være din egen coach?”

FF: ”Nja, det skal jeg vel alltids klare..” (gråtende).

Legen: ”Feil!! Dette kommer du deg ikke ut av alene. Du må intensivere samtaleterapien hos psykologen din fra nå av og ta deg en time-out. Fokuser kun på deg selv i tiden som kommer.  Hvor lenge vil du være borte fra jobben?”

Og sånn fortsatte det. – Huff altså. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kan jeg nok en gang møte meg så inni margen i døra?!? Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare å mestre alle kravene og oppgavene jeg har på jobb for tiden, når det eneste jeg har tenkt på 24/7 det siste halve året er:

Penger, penger, penger.

Jeg har ikke hatt en såkalt bekymringsangst for pengene og min økonomi. Angsten har vært klart reell, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke kom meg ut av situasjonen min asap. I tillegg til dette har jeg etter beste evne forsøkt å levere på jobb, en særdeles krevende jobb, og jeg har jobbet dag og natt de siste månedene. Jeg har nesten ikke sovet. Til slutt klarte jeg ikke huske det ene tallet fra det ene sekundet til det andre. Da ble det åpenbart for meg:

FF til seg selv: ”FemmeFatale, snakk med legen for å få råd om hvordan komme ut av denne situasjonen! Du kan ikke ha det sånn lengre!”

Den Flinke Piken, som var klar over fra før av at hun er en særdeles Flink Pike, hadde nok en gang klart å møte seg selv i døren. Den Flinke Piken som råder alle andre Flinke Piker til å gi mer faen og si nei til mer. Aldri klarer man, uansett bakgrunn, å bli ekspert i eget liv.

Så nå sitter jeg her. Jeg håper jeg finner tilbake til energien.

De fleste personer bruker ikke et budsjett for privatøkonomien, til tross for at alle eksperter sier man bør gjøre det. Jeg kan til og med huske at det lille jeg hadde om økonomi på videregående, det var blant annet å sette opp et budsjett i Excel. Hvor du setter opp ditt budsjett, er ikke så viktig, så lenge du gjør det. Om du sliter med å få endene til å møtes, og kontoen alltid er tom for lønningsdag, vil et budsjett kunne hjelpe deg til å planlegge å sette av penger, slik at du på sikt bygger deg opp en solid og grundig økonomi. Her kan du se hva mannen på gata svarer når forbrukerøkonom fra Sparebank1 Morten Gundersen spør tilfeldige personer om deres vaner i forhold til dette:

Å sette opp et budsjett er enkelt. Det eneste man trenger er et større ark eller en Excel-fil, en oversikt over sine inntekter og utgifter. Forholdet mellom inntekter og utgifter bør selvsagt være at man ikke bruker mer penger enn det man har, altså at inntektsposten er større enn utgiftsposten. Om utgiftene likevel er større enn inntektene, bør du gå grundig gjennom utgiftene dine hvor å lete etter poster du kan kutte ned på. Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) har utviklet standarder for hvilke behov ulike husholdninger har behov for. Klikk her for å finne ut hvor mye penger din husholdning har behov for per måned. Her er nok en videosnutt med forbrukerøkonom Morten Gundersen, om hvordan du kan sette opp et budsjett.

For mange kan det oppleves svært angstfylt å skulle lage en slik oversikt over sin private økonomi. Årsakene til dette kan være mange: man vet med seg selv at økonomien er noe skakk-kjørt fra før av og prokrastinerer i stedet for, noen har liten tro på at de har den kunnskapen som skal til for å lage en slik oversikt, mens andre er redd for hva de måtte komme til å gjøre etter at de har lagd en slik oversikt. Uansett hva som oppleves som vanskelig av dette, er det til alles beste å ha en sunn og stabil økonomi, som tåler at uforutsette utgifter inntreffer. Dette kan man kun få til ved å ha et sunt og godt budsjett som ligger til grunn.

Om du synes økonomien din er alt for stram etter du har satt opp et slikt budsjett, kan du vurdere å få deg bijobb eller starte opp enkeltpersonforetak for å spe på økonomien din. Les også om 10 ting du enkelt kan gjøre for å få mer penger. Husk at alle monner drar!