Archives for category: Filosofi

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

Dette er en må-se-film:

Filmen fikk i sin tid fem Oscarpriser blant annet for Shirley Maclaines og Jack Nicholsons fabelaktige skuespill av sine karakterer. Kryp opp i sofaen med en god kopp te, pakk pleddet rundt deg og la deg rive med i denne vakre historien om kjærlighet og sorg.

PS. En eske Kleenex er heller ikke så dumt å ta med seg..

Meditasjon er deilig. Alle bør gjøre det en gang om dagen, for å lære seg å spenne av kroppen, i tillegg til at det er en flott oppmerksomhetstrening. Iallefall har jeg et problem mange ganger med å være 100% tilstede i øyeblikket. Tankene mine vandrer ofte. Ved å meditere blir du tvunget til å være tilstede.

Gjennom tidene har meditasjon mest av alt handlet om at man bare er helt i ro og har et bestemt fokus, sanser omgivelsene eller stenger omgivelsene ute. I noen former søker man å stoppe tankene og fokuserer bevisstheten, mens i andre meditasjonsformer kan hensikten være motsatt: å ekspandere bevisstheten til å omslutte mest mulig. Både yoga og meditasjon handler mest av alt om å kontrollere pusten.

For noen år siden ble jeg tipset om den amerikanske kvinnen Denise Linn, som mest av alt er kjent for sitt fantastiske Soul Coaching Program, som er et selvutviklingsprogram. Linn har også laget mange fantastiske bøker, og avslapnings-CDer. Jeg kom over denne på YouTube som jeg ønsker å dele med dere. Jeg håper dere kan finne roen med å legge deg godt til rette et sted du føler deg komfortabel og bare hengi deg til Denise Linns stemme. Etterpå vil du nok helt sikkert føle deg mye roligere. Enjoy 🙂

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.