Archives for category: Bekymringer

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

12.000 kroner i avdrag på gjeldsordning hver måned. I tillegg kommer alle andre faste utgifter.

Det er mye penger.

Jeg blir litt matt av å tenke på hvordan jeg skal organisere meg fremover for å leve etter et budsjett der jeg har nok mat og penger til telefon, strøm, kabel-TV og internett, og trening.

Jeg kjenner presset i forhold til helsen min – at jeg må snart se å bli frisk og det å starte å jobbe igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var HELT frisk før jeg startet å jobbe igjen, men jeg tror dessverre ikke jeg kan unne meg den luksusen 😦

Hvorfor strekke seg i forhold til andres standarder hele tiden?

Dette spørsmålet har vært en av hovederkjennelsene timene i terapi har bragt meg; at jeg hele livet mitt har strebet etter å tilfredsstille andres standarder. Et mønster som har dominert livet mitt. Terapien har lært meg hvordan å bryte ut av mønsteret. Etter over tredve år er tiden nå kommet for å leve etter mine egne standarder for hva som utgjør et sunt og lykkelig liv kommet.

Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at man må leve her og nå i forhold til hva egen helse tillater?

Jeg tenker at om jeg forblir der jeg er i dag, vil den vanskelige situasjonen kun vare et par år. Siden kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker og lyster. Jeg kan velge og vrake i de jobber jeg måtte ønske. Iallefall vil min bakgrunn teoretisk legge til rette for det. Dette vil være realiteten min om to år om jeg forblir i dagens situasjon i to år til. Kun to år. Akkurat som å høre markedsføringen fra et fancy reklamebyrå. » Ta to – betal for en». Prisen man betaler er langt høyere, i forhold til egen helse og relasjoner til mennnesker rundt meg.

I løpet av den tiden jeg eventuelt blir, må jeg huske på at tiden det tar er også noe verdt. Tiden det tar kan være den tiden jeg har behov for nå, til å restituere kroppen min, tankene mine og livet generelt. Om jeg forblir, må jeg ta høyde for at de to årene vil strekke seg utover tre, eller kanskje fire. I form av sykmeldinger, fordi jobben jeg har i dag er to nummer for stor for meg.

Andre som har tatt utradisjonelle karrierevalg tidligere, beskriver at det er svært skummelt der og da, men så snart beslutningen er tatt, føles det korrekt, og nye sjanser og muligheter åpner seg. Sjanser og muligheter som ikke var der tidligere. Før det må en grundig kost/nytte-analyse gjøres: Hva vil det koste å kaste på havet det jeg har i dag kontra ta mitt viktigste karrierevalg til nå: å hoppe av karusellen. Slå meg til ro med hva jeg allerede har. Slutte å strebe, tilfredsstille andres standarder. Overdøve min manglende indre motivasjon utover det rent økonomiske og statusrelaterte.

Om noen har vært i samme situasjon som meg, post gjerne en kommentar her og fortell om det, eller send meg en epost.

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

I mitt daglige er jeg omgitt av flinke piker. Jeg har min venninne ”Hilde” som er kjempesmart, og som kunne komme inn på alle de beste studiene i Norge etter hun var ferdig med videregående. Til slutt valgte hun en litt spesiell, men spennende fagkombinasjon. Hun fikk selvsagt A på siste eksamen. Hele tiden var hun full av dårlig selvtillit i forhold til egne prestasjoner, og dermed trykte hun seg ned mentalt kontinuerlig. På studiet mitt, var for øvrig flere av det kaliberet. Min søster ”Anna” trykker seg til stadighet ned, ved å være perfeksjonist og si at hun ikke duger til seg selv. Hun presser seg selv til å gå på et studie som kjeder henne, og som hun overhodet ikke er ment å bruke sine kreative evner til. Årsaken hennes til ikke å slutte på studiet sitt er at hun ikke vil være ”en som gir opp”. Men hallo? – Hva får en ut av å presse seg selv på den måten? Man får i alle fall ikke noen gode jobber, når man ikke klarer å gjøre sitt beste på studiet, fordi man ikke har interesse av det man studerer. I tillegg kjører både ”Hilde” og ”Anna” seg selv så mye ned mentalt, at de står i superfare for å gå på en smell i forhold til å bli både deprimert og utbrent. ”Hilde” har vært der allerede. Siden begge er to svært så selvstendige og bestemte frøkner, er det ikke så enkelt for meg å nå inn med andre synspunkter heller. Så hva skal man gjøre da? Sitte der og vente på at de springer rett mot veggen i turbofart, og kollapser?

Det som er sikkert og visst er i alle fall at jeg ikke er alene i Flink-Pike-klubben. Både fordi ”Hilde” og ”Anna” er der fra før av, pluss veldig mange av mine tidligere medstudenter av hunkjønnet, og så mange, mange ande i hele Norge og verden for øvrig.

Så, hva er definisjonen på en Flink Pike?

Verken Wikipedia eller Ordnett gir meg en definisjon. Det betyr vel at jeg må finne på en. Flinke Piker er svært smarte jenter, jeg vil si at de presterer over snittet bedre på intelligens, sammenlignet med den vanlige mannen eller kvinne på gata. Flinke Piker er jenter som er oppdratt hjemme til å ta ansvar og hele tiden oppfylle ønsker og behov, gjerne andres. Blander man denne type oppdragerstil, med foreldrenes personlighet, om at de for eksempel setter svært høye krav til sine barn og at de sjelden blir fornøyde, er det svært mange barn som vokser opp i hjem, der de føler at de kontinuerlig må jobbe rumpa av seg for å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og anerkjennelse. Denne atferden tar de Flinke Pikene med seg på andre arenaer som de mestrer bra, som for eksempel idrett og utdanning. Innen idrett er det svært mange jenter som utvikler spiseforstyrrelser. Jeg vil tørre å påstå at alle disse tilhører kategorien Flinke Piker. Så har du oss, som har strevd og studert i alle år. Sittet på lesesalen døgnet rundt, jobbet ved siden av studiene, og hele tiden presset oss til det maksimale, som aldri har blitt helt fornøyd med det vi produserer, selv om de utenfor står og måper over hvor ekstremt flinke vi er. Når vi er ferdige å studere skal vi ikke bare være flinke på jobben, da skal vi mestre å være den perfekte kjæreste, ha et perfekt hjem, og når man inviterer gjester på middag skal alt være lagd fra bunnen av, og alt skal skinne og funkle. I tillegg skal man vise at man behersker kontroll ved å trene regelmessig og alltid se smashing ut.

Et slikt liv kan man ikke ha i lengden. En dag sier det stopp. Kravene blir for mange rett og slett. Veldig mange brenner seg ut og blir dermed sykmeldte. Noen trenger kun en liten time-out, mens andre har behov for en lengre. Måten man behandler det på er gjerne gjennom antidepressiva, og helst i kombinasjon med psykoterapi. Klarer de Flinke Pikene å senke skuldrene i en slik prosess, kan de kanskje komme tilbake til arbeidslivet og jobbe som normalt igjen. Etter at Flinke Piker har hatt sykmeldinger i slike situasjoner er det svært vanlig å endre på noe i livet sitt i forbindelse med dette, som en tråd i å redusere krav en stiller til seg selv, og ikke minst bli flink til å trekke grenser for hva en sier ja til å være med på. Eksempler på det kan være at noen ønsker å flytte til mer landlige omgivelser, andre melder seg av jobbprosjekter, og i verste fall må en bytte jobb for å få en jobb som er litt mindre krevende.

Det totale sykefraværet i Norge øker. Det er flere kvinner enn menn som er sykmeldt. Sykmeldinger koster samfunnet årlig 3.4 milliarder kroner. Jeg tror mye av sykefraværet kunne vært redusert ved at det prestasjonsorienterte samfunnet vi i dag lever i, hadde endret seg til å bli mer prosessorientert og der alle er mer opptatt av å senke krav til seg selv.


(Hentet fra ssb.no.)

Senk skuldrene, nyt livet.

I tråd med dette er det på tide å gjøre noe med kravene vi kvinner setter til oss selv. Om vi trenger å leie inn en vaskehjelp, eller kjøpe inn take away mat når vi inviterer til middag, så hva gjør det? Hva er det verste som kan skje? Når alt kommer til alt, er det viktigere å nyte livet, enn å streve og slite seg gjennom det. Sleng bena på bordet, dra frem en flaske vin, inviter noen venninner over, le og ha det moro sammen. Minst en gang i uken. Nyt livet.

Historien er som følger:

I forrige uke ble jeg anbefalt, eller kanskje rettere sagt mildt beordret, av min lege til å ta en time-out.

Legen: ”FemmeFatale, dette går ikke lenger. Du har gjort en kjempejobb med økonomien din i hele vår, men du har mislyktes totalt når det gjelder deg selv. Tror du at du klarer å komme deg ut av denne situasjonen på egenhånd, altså å være din egen coach?”

FF: ”Nja, det skal jeg vel alltids klare..” (gråtende).

Legen: ”Feil!! Dette kommer du deg ikke ut av alene. Du må intensivere samtaleterapien hos psykologen din fra nå av og ta deg en time-out. Fokuser kun på deg selv i tiden som kommer.  Hvor lenge vil du være borte fra jobben?”

Og sånn fortsatte det. – Huff altså. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kan jeg nok en gang møte meg så inni margen i døra?!? Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare å mestre alle kravene og oppgavene jeg har på jobb for tiden, når det eneste jeg har tenkt på 24/7 det siste halve året er:

Penger, penger, penger.

Jeg har ikke hatt en såkalt bekymringsangst for pengene og min økonomi. Angsten har vært klart reell, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke kom meg ut av situasjonen min asap. I tillegg til dette har jeg etter beste evne forsøkt å levere på jobb, en særdeles krevende jobb, og jeg har jobbet dag og natt de siste månedene. Jeg har nesten ikke sovet. Til slutt klarte jeg ikke huske det ene tallet fra det ene sekundet til det andre. Da ble det åpenbart for meg:

FF til seg selv: ”FemmeFatale, snakk med legen for å få råd om hvordan komme ut av denne situasjonen! Du kan ikke ha det sånn lengre!”

Den Flinke Piken, som var klar over fra før av at hun er en særdeles Flink Pike, hadde nok en gang klart å møte seg selv i døren. Den Flinke Piken som råder alle andre Flinke Piker til å gi mer faen og si nei til mer. Aldri klarer man, uansett bakgrunn, å bli ekspert i eget liv.

Så nå sitter jeg her. Jeg håper jeg finner tilbake til energien.