Archives for category: kvinner

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.

Spiseforstyrrelser er en kompleks psykisk lidelse. Den starter som oftest med at det er jenter (det er enda svært få gutter som har anorexia, selv om mørketallene helt sikkert er store) som vegrer seg mot å spise, med det mål om å bli tynnest mulig. Anorexia nevrosa, bulimia nevrosa og tvangsspising er alle tre underkategorier av spiseforstyrrelser. Å kaste opp inntak av mat og drikke er svært vanlig for alle disse tre sykdommene, da det anses som skittent å ha både mat og drikke i kroppen sin. Anorexia er den mest synlige sykdommen av disse tre. Årsakene til at noen utvikler anorexia kan være på grunn av at ønske og behov for oppmerksomhet, eller å få utløp for en indre uro eller smerte. Psykiater Finn Skårderud har skrevet flere gode bøker og artikler på området, blant annet Sultekunstnerne som kom ut i 1991.

Behandling av anorexia er ofte svært vanskelig, men kognitiv terapi har vist seg effektfullt, sammen med informasjon om spiseforstyrrelser og konsekvenser av det. En person som får en spiseforstyrrelse vil aldri bli frisk, men vedkommende kan ha perioder av livet sitt, korte eller langvarige, der symptomene ikke er så fremtredende og der vedkommende kan leve et tilnærmet normalt liv.

For noen måneder siden lærte jeg om Pro Ana-fenomenet. Pro Ana er det menneskelige eksempelet på en kvinne med anorexia, mens Pro Mia er det menneskelige eksempelet på bulimia. Pro Ana er hovedsaklig jenter med anorexia som lager egne blogger eller egne forumer på internett der de deler erfaringer for hvordan de kan ta av seg mest mulig, oversikt over effektive slankekurer, hvordan ikke skade tannemaljen når de kaster opp maten, osv. Fenomenet har så langt vært mer utbredt utenlands, enn her i Norge. For en liten stund siden sendte NRK3 en dokumentar om fenomenet.

Pro Ana er manifestasjonen av spiseforstyrrelser på internett. For å lese en mer utfyllende beskrivelse av spiseforstyrrelse og fenomenet Pro Ana kan du lese på Helene Hillers blogg.

Pro Ana’er er Flinke Piker jeg synes spesielt synd på, og som jeg kunne ønske fikk mer hjelp.

I mitt daglige er jeg omgitt av flinke piker. Jeg har min venninne ”Hilde” som er kjempesmart, og som kunne komme inn på alle de beste studiene i Norge etter hun var ferdig med videregående. Til slutt valgte hun en litt spesiell, men spennende fagkombinasjon. Hun fikk selvsagt A på siste eksamen. Hele tiden var hun full av dårlig selvtillit i forhold til egne prestasjoner, og dermed trykte hun seg ned mentalt kontinuerlig. På studiet mitt, var for øvrig flere av det kaliberet. Min søster ”Anna” trykker seg til stadighet ned, ved å være perfeksjonist og si at hun ikke duger til seg selv. Hun presser seg selv til å gå på et studie som kjeder henne, og som hun overhodet ikke er ment å bruke sine kreative evner til. Årsaken hennes til ikke å slutte på studiet sitt er at hun ikke vil være ”en som gir opp”. Men hallo? – Hva får en ut av å presse seg selv på den måten? Man får i alle fall ikke noen gode jobber, når man ikke klarer å gjøre sitt beste på studiet, fordi man ikke har interesse av det man studerer. I tillegg kjører både ”Hilde” og ”Anna” seg selv så mye ned mentalt, at de står i superfare for å gå på en smell i forhold til å bli både deprimert og utbrent. ”Hilde” har vært der allerede. Siden begge er to svært så selvstendige og bestemte frøkner, er det ikke så enkelt for meg å nå inn med andre synspunkter heller. Så hva skal man gjøre da? Sitte der og vente på at de springer rett mot veggen i turbofart, og kollapser?

Det som er sikkert og visst er i alle fall at jeg ikke er alene i Flink-Pike-klubben. Både fordi ”Hilde” og ”Anna” er der fra før av, pluss veldig mange av mine tidligere medstudenter av hunkjønnet, og så mange, mange ande i hele Norge og verden for øvrig.

Så, hva er definisjonen på en Flink Pike?

Verken Wikipedia eller Ordnett gir meg en definisjon. Det betyr vel at jeg må finne på en. Flinke Piker er svært smarte jenter, jeg vil si at de presterer over snittet bedre på intelligens, sammenlignet med den vanlige mannen eller kvinne på gata. Flinke Piker er jenter som er oppdratt hjemme til å ta ansvar og hele tiden oppfylle ønsker og behov, gjerne andres. Blander man denne type oppdragerstil, med foreldrenes personlighet, om at de for eksempel setter svært høye krav til sine barn og at de sjelden blir fornøyde, er det svært mange barn som vokser opp i hjem, der de føler at de kontinuerlig må jobbe rumpa av seg for å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og anerkjennelse. Denne atferden tar de Flinke Pikene med seg på andre arenaer som de mestrer bra, som for eksempel idrett og utdanning. Innen idrett er det svært mange jenter som utvikler spiseforstyrrelser. Jeg vil tørre å påstå at alle disse tilhører kategorien Flinke Piker. Så har du oss, som har strevd og studert i alle år. Sittet på lesesalen døgnet rundt, jobbet ved siden av studiene, og hele tiden presset oss til det maksimale, som aldri har blitt helt fornøyd med det vi produserer, selv om de utenfor står og måper over hvor ekstremt flinke vi er. Når vi er ferdige å studere skal vi ikke bare være flinke på jobben, da skal vi mestre å være den perfekte kjæreste, ha et perfekt hjem, og når man inviterer gjester på middag skal alt være lagd fra bunnen av, og alt skal skinne og funkle. I tillegg skal man vise at man behersker kontroll ved å trene regelmessig og alltid se smashing ut.

Et slikt liv kan man ikke ha i lengden. En dag sier det stopp. Kravene blir for mange rett og slett. Veldig mange brenner seg ut og blir dermed sykmeldte. Noen trenger kun en liten time-out, mens andre har behov for en lengre. Måten man behandler det på er gjerne gjennom antidepressiva, og helst i kombinasjon med psykoterapi. Klarer de Flinke Pikene å senke skuldrene i en slik prosess, kan de kanskje komme tilbake til arbeidslivet og jobbe som normalt igjen. Etter at Flinke Piker har hatt sykmeldinger i slike situasjoner er det svært vanlig å endre på noe i livet sitt i forbindelse med dette, som en tråd i å redusere krav en stiller til seg selv, og ikke minst bli flink til å trekke grenser for hva en sier ja til å være med på. Eksempler på det kan være at noen ønsker å flytte til mer landlige omgivelser, andre melder seg av jobbprosjekter, og i verste fall må en bytte jobb for å få en jobb som er litt mindre krevende.

Det totale sykefraværet i Norge øker. Det er flere kvinner enn menn som er sykmeldt. Sykmeldinger koster samfunnet årlig 3.4 milliarder kroner. Jeg tror mye av sykefraværet kunne vært redusert ved at det prestasjonsorienterte samfunnet vi i dag lever i, hadde endret seg til å bli mer prosessorientert og der alle er mer opptatt av å senke krav til seg selv.


(Hentet fra ssb.no.)

Senk skuldrene, nyt livet.

I tråd med dette er det på tide å gjøre noe med kravene vi kvinner setter til oss selv. Om vi trenger å leie inn en vaskehjelp, eller kjøpe inn take away mat når vi inviterer til middag, så hva gjør det? Hva er det verste som kan skje? Når alt kommer til alt, er det viktigere å nyte livet, enn å streve og slite seg gjennom det. Sleng bena på bordet, dra frem en flaske vin, inviter noen venninner over, le og ha det moro sammen. Minst en gang i uken. Nyt livet.

Historien er som følger:

I forrige uke ble jeg anbefalt, eller kanskje rettere sagt mildt beordret, av min lege til å ta en time-out.

Legen: ”FemmeFatale, dette går ikke lenger. Du har gjort en kjempejobb med økonomien din i hele vår, men du har mislyktes totalt når det gjelder deg selv. Tror du at du klarer å komme deg ut av denne situasjonen på egenhånd, altså å være din egen coach?”

FF: ”Nja, det skal jeg vel alltids klare..” (gråtende).

Legen: ”Feil!! Dette kommer du deg ikke ut av alene. Du må intensivere samtaleterapien hos psykologen din fra nå av og ta deg en time-out. Fokuser kun på deg selv i tiden som kommer.  Hvor lenge vil du være borte fra jobben?”

Og sånn fortsatte det. – Huff altså. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kan jeg nok en gang møte meg så inni margen i døra?!? Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare å mestre alle kravene og oppgavene jeg har på jobb for tiden, når det eneste jeg har tenkt på 24/7 det siste halve året er:

Penger, penger, penger.

Jeg har ikke hatt en såkalt bekymringsangst for pengene og min økonomi. Angsten har vært klart reell, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke kom meg ut av situasjonen min asap. I tillegg til dette har jeg etter beste evne forsøkt å levere på jobb, en særdeles krevende jobb, og jeg har jobbet dag og natt de siste månedene. Jeg har nesten ikke sovet. Til slutt klarte jeg ikke huske det ene tallet fra det ene sekundet til det andre. Da ble det åpenbart for meg:

FF til seg selv: ”FemmeFatale, snakk med legen for å få råd om hvordan komme ut av denne situasjonen! Du kan ikke ha det sånn lengre!”

Den Flinke Piken, som var klar over fra før av at hun er en særdeles Flink Pike, hadde nok en gang klart å møte seg selv i døren. Den Flinke Piken som råder alle andre Flinke Piker til å gi mer faen og si nei til mer. Aldri klarer man, uansett bakgrunn, å bli ekspert i eget liv.

Så nå sitter jeg her. Jeg håper jeg finner tilbake til energien.

Tiden for de store sommerselskaper og sommerbrylluper nærmer seg med stormskritt. Hva gjør man når man har vokst et par størrelser siden sist og kontoen er særdeles skranten?

Jeg innrømmer det gjerne jeg: Jeg HATER H&M. Men jeg ELSKER også H&M. Mange ganger har de hjulpet meg med å finne et representativt antrekk, uten at det har kostet så alt for mye. En av hovedårsakene til at jeg ikke liker H&M er fordi jeg synes materiellet klærne er laget av suger, materialet tåler ingenting, som for eksempel en vask i vaskemaskinen før de ser kjempeslitne ut. I tillegg synes jeg ikke det er så kult å gå rundt i klær alle andre også går rundt i. Allikevel er denne billigprodusenten gode på å kopiere det siste som er av design, og må man så må man: i år tror jeg at må vurdere å kjøpe neste selskapskjole fra H&M. Isåfall kan jo denne til 299 kroner være et alternativ:

Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde penger nok til å kjøpe denne fra Diane von Fürstenberg til rundt 9000 kroner,

 Diane von Furstenberg Josun strapless mini dress

Men et rimeligere alternativ er denne nydelige kjolen fra Ricco Vero til 2299 kroner

 

I fall det ikke skulle bli H&M, kan det hende jeg tar en tur til Damene på Tonica & Vintage, for å se om jeg finner noen skjulte perler, og som heller ikke koster alt for masse.