Archives for posts with tag: økonomi

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.

I sommer har jeg mottatt kommentarer på bloggen min som tyder på at dere som leser den setter pris på den. Jeg har også mottatt kjempehyggelige mailer om samme tema. Tilbakemeldinger gjør meg veldig glad, og det gir også en følelse av at jeg kan bidra med noe med bloggen min. For at alle i enhver funksjon i samfunnet skal yte sitt beste, er vi alle avhengige av tilbakemeldinger. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og alle er vi tross alt mennesker.

I tillegg til dette har jeg også i løpet av sommeren har jeg fått en forespørsel om å stå frem offentlig med min historie for å fremme en større kampanje. Jeg synes selvsagt det er veldig positivt om jeg kan hjelpe andre på denne måten, men jeg må si jeg har mine betenkeligheter i forhold til hva dette potensielt kan gjøre med min karriere både på kort og lang sikt. Jeg har tross alt rotet det veldig til for meg selv økonomisk, og for både nåværende og fremtidige arbeidsgivere er ikke dette en bra personlig egenskap. Jeg har også skrevet svært mye om helsen min, og dette er selvsagt også noe som kan brukes mot meg. Derimot er jeg av den skolen at så lenge man kan argumentere for de valgene en gjør på en fornuftig måte, og tørre å stå for de både nå og i ettertid, kan man gjøre nesten hva som helst. Dette er et radikalt syn, som jeg ikke tror alle støtter meg i.

Jeg har tidligere fulgt med på denne diskusjonen på Marias Metode, men jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva standpunktet mitt i denne saken er enda. Er det noen av dere som blogger eller leser som har erfaringer eller synspunkter dere ønsker å dele med meg på dette temaet?

Sist jeg la om livsstilen min, for ti år siden, startet jeg å trene. Jeg ble hekta på trening. Rolig i starten. Så fire, fem og seks dager i uken. Ikke fordi jeg følte jeg måtte, men simpelthen fordi jeg følte meg en million dollar etterpå og underveis. Det var en herlig tid for kroppen min.

For å kunne leve som jeg gjorde da, var energiinntak svært viktig! Jeg har aldri hoppet over frokosten, som en del andre gjør. Uten mat i kroppen blir jeg raskere sur, irritert, har vanskeligheter med å konsentrere meg og å huske. Av de årsakene er frokost for meg en nødvendighet. Jeg har alltid hatt en rask forbrenning, og hadde for ti år siden et stort behov for å finne en frokost som ble en stund i kroppen, og som på den måten tilførte kroppen min tilstrekkelig energi. Løsningen den gang ble en frokost bestående av cirka en og en halv desiliter lettkokte havregryn, skummet melk og en halv banan. I starten ble frokosten fulgt av et glass appelsinjuice, et glass vann og en kopp te. Etterhvert droppet jeg juicen, da juice inneholder svært mange kalorier. Nå unner jeg meg juice kun i helger.

Men altså, tilbake til frokosten. Etter å ha spist ovennevnte frokost stort sett hver eneste dag i ti år, var nå tiden inne for fornyelse. En ting er at frokostblandingen startet å bli kjedelig, men den viktigste grunnen er at jeg ikke tror kroppen min klarte å ta like mye utbytte av energien som den gjorde i starten, ved at kroppen min på en måte hadde vennet seg til den utrolig næringsrike havregrynen i alt for stor grad. Jeg måtte nå finne på en sunnere frokost. Nå spiser jeg samme mengde kornmengde som tidligere, men jeg har byttet ut havregrynen med firkornblanding fra AXA: ristet havregryn, rug, hvete og bygg. Sammen med den blander jeg skummet melk og sesongens frukter. Ved siden av drikker jeg et glass vann og en god kopp te. Magen min er svært fornøyd både på grunn av kornblandingens gode sammensetning av næring, og fordi den ikke inneholder sukker, som de aller fleste ferdige frokostblandinger gjør. Min frokostblanding anbefales dermed på det sterkeste!