Archives for posts with tag: økonomisk rådgivning

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

I krisesituasjoner blir flere mennesker enn ellers villige til å betale mer for å motta hjelp som kan redde de. Dette finnes det flere eksempler på, og jeg har tidligere skrevet om at dette var noe jeg selv gjorde da jeg sto i gjørma i forhold til min private økonomi. Jeg har derimot også rettet søkelys på slike menneskers sårbare posisjon for å havne hos hjelpere som ikke ønsker kundenes beste. Om man ikke har det som skal til for kritisk å analysere slike hjelpere, er sannsynligheten stor for at du vil bli lurt og etterpå føle at du har kastet bort penger. Tilsvarende sårbare situasjoner kan være mennesker med ulike typer psykiske lidelser eller andre livsstilsrelaterte sykdommer som for eksempel ME og kronisk utmattelsessyndrom, hvis største og eneste ønske i verden er å leve et symptomfritt og tilnærmet friskt liv.

I Storbritannia har det vokst frem en terapiform som heter The Lightning Process (LP). Terapiformen er utviklet av osteopaten Phil Parker. The Lightning Process hevdes på Parkers hjemmeside å behandle ME, fibromyalgi, depresjon, angst, tvangslidelser, spiseforstyrrelser, søvnforstyrrelser, lav selvtillit med mer. Terapiformen integrerer blant annet selvhypnose, nevrolingvistisk programmering (NLP)og life coaching. Osteopati har til hensikt å øke kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom fysisk behandling av hele kroppen ved smerter og plager, kan jeg finne Norsk Osteopatforbunds hjemmesider. NLP er en kommunikasjonsteknikk som brukes mye innen coaching i privat næringsliv. Felles for alle behandlingselementene LP består av er at de anses som alternative behandlingsformer, som ikke har vist seg å ha vitenskapelig belegg.

Her er et intervju med Phil Parker der han forteller om LP:

Norsk ME-pasienter har uttalt seg svært skeptisk om behandlingsformen. ME-bloggen er også svært skeptisk til LP. Det finnes derimot suksesseksempler på behandling av ME med LP, og det finnes et utall antall blogger på temaet. BlueGirl er et eksempel av mange.

Bare for et par år siden måtte nordmenn som anså denne terapiformen som attraktiv, reise til Storbritannia for å delta på det tre dagers lange kurset som denne behandlingsformen består i. Kurset kostet da rundt 500 pund. I dag er det tredvetalls personer som er lisensiert til å utøve LP her i Norge. Oversikten over disse kan du finne her. Et tilsvarende kurs som i Storbritannia koster 500 pund, koster i Norge 15 000 kroner. Når du søker om opptak til kurset må du svare på en mengde spørsmål blant annet knyttet til din motivasjon for å delta på kurset, ditt syn på sykdomstilstanden din, i tillegg til at de fleste kursarrangørene vil be deg om å betale et depositum på minst 10% av total kursavgift når du sender inn søknaden din, altså før du i det hele tatt har blitt informert om du har fått plass på kurset eller ikke. Dette er penger du får tilbakebetalt om du ikke får plass. Kursarrangører må årlig betale årsavgift og honorar til Phil Parker. Den profesjonelle bakgrunnen til de norske kursarrangørene er personer med ulik næringslivs- og markedsføringsbakgrunn, i tillegg til en psykolog.

Med bakgrunn i mine erfaringer som en som skulle vært selvskrevet pasient til et kurs i the Lightning Process, samt min ikke ubetydelige fagutdanning, må jeg si at jeg er mildt sagt skeptisk til denne metoden. The Lightning Process er en unik forretningsidé som Phil Parker tjener seg styrtrik på. Det er bare så synd at pengene kommer fra uvitende menneskers intense ønske om helbredelse. I beste fall er LP en metode som kan anses som spekulativ, siden den utnytter mennesker i sårbare situasjoner. Utøvelse av The Lightning Process burde vært regulert av Kvakksalverloven, en lov som var ment å straffe personer som utga seg for å kunne behandle tilstander, uten at de hadde den kunnskapen som skulle til for faktisk kunne gjøre det. 1. januar 2004 ble denne loven erstattet av Lov om alternativ behandling av sykdom, som er en modernisering av førstnevnte lov.

Jeg håper alle som vurderer å delta på et kurs i The Lightning Process tenker seg om ti ganger eller flere før de betaler i dyre dommer for å delta på noe som ikke har vitenskapelig dokumentasjon. Det er også svært viktig å tenke på at virksomheten for det meste drives av instruktører som ikke er utdannet til å jobbe med livsstilsendringer, men for å selge produkter. I fht ME er det per i dag ingen behandling som har vist seg å ha effekt, mens i forhold til depresjon og angst, og de fleste andre livsstilsrelaterte sykdommer, er det kognitiv atferdsterapi som har vitenskapelig dekning. Sistnevnte kan mottas både fra psykologer og leger, og annet helsepersonell med tilstrekkelig tilleggsutdanning.

I dag, 11. juni, kommer det nye låne- og kredittregler. Reglene kommer som et resultat av EUs nye forbrukerkredittdirektiv og den norske næringen er dermed forpliktet til å følge disse fra i dag av. Direktivet går blant annet ut på at långivere har en strengere frarådingsplikt enn tidligere, og at de forplikter seg til å foreta kredittvurdering av alle som søker lån hos dem. I tillegg må långiverne muntlig fraråde kundene til å ta opp mer lån, om de har inntrykk av at kunden har en trang økonomi og ikke kan betjene ytterligere lån. Kunden må så skrive under på at vedkommende har mottatt frarådingen fra långiveren om kunden likevel ønsker å ta opp lån. Nytt med denne avtalen er også at kunden har angrerett, unntatt for fastrentelån over 700.000 kroner.

Forbrukerrådet er fornøyd med direktivet da de mener det vil fungere som en type voksenopplæring i det minutt kunden skriver under på at de har mottatt en muntlig fraråding, men likevel ønsker å ta opp lån. Dette er et steg i riktig retning i forhold til å regulere kredittkortbruk og forbrukslån, slik jeg har skrevet om tidligere.
Dette vil også sikre kunder mot useriøse aktører på långivermarkedet ved saker der långiver ikke har opptrådt i tråd med ovenstående direktiv, og dermed gjøre det enklere ved saker til for eksempel Bankklagenemnda. Alle som gir kunder kreditt, det være seg møbelforretninger, brillebutikker, og bilforhandlere med flere, omfattes av dette nye direktivet. Dette er aktører som ikke har drevet kredittvurdering og advarsler til kunder tidligere, men som nå er forpliktet til å gjøre det. Målet med direktivet er at personer ikke skal låne mer penger enn det de faktisk klarer å betale tilbake. Finansnæringen er selvsagt skeptisk til direktivet. Les mer om denne saken hos Dine Penger.

Dette er kjempebra og virkelig et steg i riktig retning i å forhindre mennesker som ikke bør ta opp mer lån til nettopp å ta opp mer lån. Men, enda er vi et steg unna en mer statlig styring av kredittkortbruk som jeg har etterlyst tidligere.

Historien er som følger:

I forrige uke ble jeg anbefalt, eller kanskje rettere sagt mildt beordret, av min lege til å ta en time-out.

Legen: ”FemmeFatale, dette går ikke lenger. Du har gjort en kjempejobb med økonomien din i hele vår, men du har mislyktes totalt når det gjelder deg selv. Tror du at du klarer å komme deg ut av denne situasjonen på egenhånd, altså å være din egen coach?”

FF: ”Nja, det skal jeg vel alltids klare..” (gråtende).

Legen: ”Feil!! Dette kommer du deg ikke ut av alene. Du må intensivere samtaleterapien hos psykologen din fra nå av og ta deg en time-out. Fokuser kun på deg selv i tiden som kommer.  Hvor lenge vil du være borte fra jobben?”

Og sånn fortsatte det. – Huff altså. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kan jeg nok en gang møte meg så inni margen i døra?!? Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare å mestre alle kravene og oppgavene jeg har på jobb for tiden, når det eneste jeg har tenkt på 24/7 det siste halve året er:

Penger, penger, penger.

Jeg har ikke hatt en såkalt bekymringsangst for pengene og min økonomi. Angsten har vært klart reell, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke kom meg ut av situasjonen min asap. I tillegg til dette har jeg etter beste evne forsøkt å levere på jobb, en særdeles krevende jobb, og jeg har jobbet dag og natt de siste månedene. Jeg har nesten ikke sovet. Til slutt klarte jeg ikke huske det ene tallet fra det ene sekundet til det andre. Da ble det åpenbart for meg:

FF til seg selv: ”FemmeFatale, snakk med legen for å få råd om hvordan komme ut av denne situasjonen! Du kan ikke ha det sånn lengre!”

Den Flinke Piken, som var klar over fra før av at hun er en særdeles Flink Pike, hadde nok en gang klart å møte seg selv i døren. Den Flinke Piken som råder alle andre Flinke Piker til å gi mer faen og si nei til mer. Aldri klarer man, uansett bakgrunn, å bli ekspert i eget liv.

Så nå sitter jeg her. Jeg håper jeg finner tilbake til energien.

Å føle skam når økonomien kommer ut av kontroll er svært vanlig. Jeg vil si det er unormalt om en ikke føler skam og skyld, og det kan til og med være et sunnhetstegn i starten av erkjennelsen at man har et økonomisk problem. Å klandre seg selv, få dårlig selvtillit, utvikle søvnvansker og generelt store bekymringer er helt vanlig. Mange er også svært opptatt av å ”bevare masken”, det vil si at de gjør en stor innsats for at andre ikke skal få vite om deres økonomiske situasjon, da generelt alle er redd for å få det svært betente stempelet

”gjeldsoffer”.

Det er svært vondt å ha det på den måten, og over tid kan det utgjøre en stor risiko i forhold til å både bli utbrent, deprimert, utvikle rusproblemer, og dermed bli sykmeldt fra jobben. Å være sykmeldt gagner i utgangspunktet ingen, verken på sikt den det gjelder, eller samfunnet. Derimot kan presset noen ganger bli så stort, at en time-out i form av sykmelding er det eneste som kan føre til at en opparbeider seg tilstrekkelig energi til å fortsette som normalt.

Fordelen ved å ha en offentlig institusjon som hadde ansvar for forbrukerøkonomi, herunder gjeldsordninger med mer, ville gagnet samfunnet på en svært fordelaktig måte, og også ført til mer aksept når en først havner der en gjør. Det er janteloven som i dag styrer dette området. Hvis man forteller noen at man har eller hatt en privat økonomi som har vært ute av kontroll, møtes en som regel med svært fordomsfulle holdninger knyttet til dette. De færreste har en nyansert holdning til denne situasjonen, og er ikke i stand til å se at situasjonen kan inneholde flere variabler som førte til det økonomiske uføret. Når jeg virkelig erkjente situasjonen minmåtte jeg finne meg i å bli kalt gjeldsoffer, og også gjentatte ganger bli mint på at jeg var havnet i et økonomisk uføre. For meg som er en sterk og oppegående kvinne, er dette betegnelser jeg helst ikke hører om meg selv. Jeg har gang på gang blitt møtt av svært fordomsfulle holdninger av mine gjeldsrådgivere, noe som både har vært sårende og noe jeg har blitt forbannet over. Derimot har jeg tatt opp saken med de det gjelder og avsluttet den.

Når det stormer som verst kan det på mange måter føles godt å vite at man ikke er den første som er havnet der en befinner seg. Tusenvis av personer i Norge har vært her før, for ikke å snakke om verden totalt sett. Å tenke på den måten setter ting i perspektiv, og jeg tror det kan være en nyttig tilnærming for oss som har opplevd en økonomi ute av kontroll.

Det finnes flere eksempler på kjente personer som har havnet i alvorlige pengeproblemer. Det mest kjente eksempelet er fotballspilleren John Arne Riise. John Arne Riise hadde en årsinntekt på rundt 20 millioner kroner, men hadde til slutt en total gjeld på nesten to ganger årslønnen hans. Riise leide inn inkassoekspert Jon H. Nordbrekken og styreleder i Bank2 for å få i en stand en avtale med sine kreditorer, i følge DN. Riise fikk til slutt til en låneavtale med Bank2. Riise har vist tydelig anger i forhold til det som skjedde, og har snart gjort opp for seg.

Komikeren Shabana Rehman er et annet eksempel på en norsk kjendis som har fått store økonomiske problemer. Rehman ble slått konkurs, men brettet opp armene og hun har blant annet solgt brudekjolen sin, som et ledd i å betale kreditorene sine. (Sistnevnte er forøvrig svært lurt. Hvorfor sitte på kjempedyre klær eller andre eiendeler, når du ikke har bruk for de, eller ikke har råd til å gå på tilstelninger der du kan bruke de?)  

Andre eksempler på norske kjendiser som har hatt privatøkonomi som har vært ute av kontroll er tidligere Robinsonvinner Tom Andre Tveitan og Rune Rudberg.

De fleste personer bruker ikke et budsjett for privatøkonomien, til tross for at alle eksperter sier man bør gjøre det. Jeg kan til og med huske at det lille jeg hadde om økonomi på videregående, det var blant annet å sette opp et budsjett i Excel. Hvor du setter opp ditt budsjett, er ikke så viktig, så lenge du gjør det. Om du sliter med å få endene til å møtes, og kontoen alltid er tom for lønningsdag, vil et budsjett kunne hjelpe deg til å planlegge å sette av penger, slik at du på sikt bygger deg opp en solid og grundig økonomi. Her kan du se hva mannen på gata svarer når forbrukerøkonom fra Sparebank1 Morten Gundersen spør tilfeldige personer om deres vaner i forhold til dette:

Å sette opp et budsjett er enkelt. Det eneste man trenger er et større ark eller en Excel-fil, en oversikt over sine inntekter og utgifter. Forholdet mellom inntekter og utgifter bør selvsagt være at man ikke bruker mer penger enn det man har, altså at inntektsposten er større enn utgiftsposten. Om utgiftene likevel er større enn inntektene, bør du gå grundig gjennom utgiftene dine hvor å lete etter poster du kan kutte ned på. Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) har utviklet standarder for hvilke behov ulike husholdninger har behov for. Klikk her for å finne ut hvor mye penger din husholdning har behov for per måned. Her er nok en videosnutt med forbrukerøkonom Morten Gundersen, om hvordan du kan sette opp et budsjett.

For mange kan det oppleves svært angstfylt å skulle lage en slik oversikt over sin private økonomi. Årsakene til dette kan være mange: man vet med seg selv at økonomien er noe skakk-kjørt fra før av og prokrastinerer i stedet for, noen har liten tro på at de har den kunnskapen som skal til for å lage en slik oversikt, mens andre er redd for hva de måtte komme til å gjøre etter at de har lagd en slik oversikt. Uansett hva som oppleves som vanskelig av dette, er det til alles beste å ha en sunn og stabil økonomi, som tåler at uforutsette utgifter inntreffer. Dette kan man kun få til ved å ha et sunt og godt budsjett som ligger til grunn.

Om du synes økonomien din er alt for stram etter du har satt opp et slikt budsjett, kan du vurdere å få deg bijobb eller starte opp enkeltpersonforetak for å spe på økonomien din. Les også om 10 ting du enkelt kan gjøre for å få mer penger. Husk at alle monner drar!