Archives for posts with tag: familie

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

I mitt daglige er jeg omgitt av flinke piker. Jeg har min venninne ”Hilde” som er kjempesmart, og som kunne komme inn på alle de beste studiene i Norge etter hun var ferdig med videregående. Til slutt valgte hun en litt spesiell, men spennende fagkombinasjon. Hun fikk selvsagt A på siste eksamen. Hele tiden var hun full av dårlig selvtillit i forhold til egne prestasjoner, og dermed trykte hun seg ned mentalt kontinuerlig. På studiet mitt, var for øvrig flere av det kaliberet. Min søster ”Anna” trykker seg til stadighet ned, ved å være perfeksjonist og si at hun ikke duger til seg selv. Hun presser seg selv til å gå på et studie som kjeder henne, og som hun overhodet ikke er ment å bruke sine kreative evner til. Årsaken hennes til ikke å slutte på studiet sitt er at hun ikke vil være ”en som gir opp”. Men hallo? – Hva får en ut av å presse seg selv på den måten? Man får i alle fall ikke noen gode jobber, når man ikke klarer å gjøre sitt beste på studiet, fordi man ikke har interesse av det man studerer. I tillegg kjører både ”Hilde” og ”Anna” seg selv så mye ned mentalt, at de står i superfare for å gå på en smell i forhold til å bli både deprimert og utbrent. ”Hilde” har vært der allerede. Siden begge er to svært så selvstendige og bestemte frøkner, er det ikke så enkelt for meg å nå inn med andre synspunkter heller. Så hva skal man gjøre da? Sitte der og vente på at de springer rett mot veggen i turbofart, og kollapser?

Det som er sikkert og visst er i alle fall at jeg ikke er alene i Flink-Pike-klubben. Både fordi ”Hilde” og ”Anna” er der fra før av, pluss veldig mange av mine tidligere medstudenter av hunkjønnet, og så mange, mange ande i hele Norge og verden for øvrig.

Så, hva er definisjonen på en Flink Pike?

Verken Wikipedia eller Ordnett gir meg en definisjon. Det betyr vel at jeg må finne på en. Flinke Piker er svært smarte jenter, jeg vil si at de presterer over snittet bedre på intelligens, sammenlignet med den vanlige mannen eller kvinne på gata. Flinke Piker er jenter som er oppdratt hjemme til å ta ansvar og hele tiden oppfylle ønsker og behov, gjerne andres. Blander man denne type oppdragerstil, med foreldrenes personlighet, om at de for eksempel setter svært høye krav til sine barn og at de sjelden blir fornøyde, er det svært mange barn som vokser opp i hjem, der de føler at de kontinuerlig må jobbe rumpa av seg for å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og anerkjennelse. Denne atferden tar de Flinke Pikene med seg på andre arenaer som de mestrer bra, som for eksempel idrett og utdanning. Innen idrett er det svært mange jenter som utvikler spiseforstyrrelser. Jeg vil tørre å påstå at alle disse tilhører kategorien Flinke Piker. Så har du oss, som har strevd og studert i alle år. Sittet på lesesalen døgnet rundt, jobbet ved siden av studiene, og hele tiden presset oss til det maksimale, som aldri har blitt helt fornøyd med det vi produserer, selv om de utenfor står og måper over hvor ekstremt flinke vi er. Når vi er ferdige å studere skal vi ikke bare være flinke på jobben, da skal vi mestre å være den perfekte kjæreste, ha et perfekt hjem, og når man inviterer gjester på middag skal alt være lagd fra bunnen av, og alt skal skinne og funkle. I tillegg skal man vise at man behersker kontroll ved å trene regelmessig og alltid se smashing ut.

Et slikt liv kan man ikke ha i lengden. En dag sier det stopp. Kravene blir for mange rett og slett. Veldig mange brenner seg ut og blir dermed sykmeldte. Noen trenger kun en liten time-out, mens andre har behov for en lengre. Måten man behandler det på er gjerne gjennom antidepressiva, og helst i kombinasjon med psykoterapi. Klarer de Flinke Pikene å senke skuldrene i en slik prosess, kan de kanskje komme tilbake til arbeidslivet og jobbe som normalt igjen. Etter at Flinke Piker har hatt sykmeldinger i slike situasjoner er det svært vanlig å endre på noe i livet sitt i forbindelse med dette, som en tråd i å redusere krav en stiller til seg selv, og ikke minst bli flink til å trekke grenser for hva en sier ja til å være med på. Eksempler på det kan være at noen ønsker å flytte til mer landlige omgivelser, andre melder seg av jobbprosjekter, og i verste fall må en bytte jobb for å få en jobb som er litt mindre krevende.

Det totale sykefraværet i Norge øker. Det er flere kvinner enn menn som er sykmeldt. Sykmeldinger koster samfunnet årlig 3.4 milliarder kroner. Jeg tror mye av sykefraværet kunne vært redusert ved at det prestasjonsorienterte samfunnet vi i dag lever i, hadde endret seg til å bli mer prosessorientert og der alle er mer opptatt av å senke krav til seg selv.


(Hentet fra ssb.no.)

Senk skuldrene, nyt livet.

I tråd med dette er det på tide å gjøre noe med kravene vi kvinner setter til oss selv. Om vi trenger å leie inn en vaskehjelp, eller kjøpe inn take away mat når vi inviterer til middag, så hva gjør det? Hva er det verste som kan skje? Når alt kommer til alt, er det viktigere å nyte livet, enn å streve og slite seg gjennom det. Sleng bena på bordet, dra frem en flaske vin, inviter noen venninner over, le og ha det moro sammen. Minst en gang i uken. Nyt livet.

Lykken består ikke nødvendigvis av de store tingene, slik som Lars Ole Johansen aka Rikingen på VG TV og hans kjæreste og 18-årige Glamourmodell Camilla Fors representerer: å få åpnet en Louis Vuitton-butikk når de er i Bangkok eller New York gjennom sine kontakter i Norge, et dosete som vasker underlivet etter man har gjort sitt fornødne ei heller ha politieskorte når man reiser fra flyplassen til luksushotellet når man er på ferie, for å komme fortest mulig frem. Jeg sier ikke det at jeg ikke unner de luksus, for, i alle fall Lars Ole Johansen har nok jobbet hardt for å komme dit han er i dag, men det jeg synes er avskyelig er de verdier og holdninger de begge står for, som for eksempel at de ler av mennesker som bare har råd til ferie en gang i året, at Camilla Fors helt alvorlig tror at alle er misunnelig på henne og hennes 22 år eldre kjæreste, og at de reiser på en enovernattingstur til København med fem kofferter (som faktisk også er av merket Louis Vuitton). Ei heller kan de uttale ordet Louis Vuitton.

For meg er lykken å være sammen med en man elsker fullt og helt, ha et ordnet liv med økonomi, trening og balanse, og at man har råd til å gjøre det man har lyst til. Lykken er et hus, en bil, kanskje en hytte, fire barn og en hage, og der alle elsker hverandre og stiller opp for hverandre. Et lykkelig liv består av glede, latter, tårer, og en evne til å komme seg ut av vanskelige situasjoner på en måte der en ser at erfaringen en har gjort seg kan lære en noe istedetfor et tap eller en hendelse man skammer seg over. Lykken er å elske – Om man kommer fra by eller land, om man kommer fra arbeiderklassen, middelklassen eller overklassen har ingenting å si.