Archives for posts with tag: flink pike

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Advertisements

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Akkurat nå skal jeg innrømme at jeg er litt forbanna. Forbanna for å måtte sitte og høre på hva andre mener om min helse.

Nettopp ga jeg beskjed til min arbeidsgiver om at jeg er sykemeldt for noen uker til. Reaksjonen til vedkommende var at det var «Overraskende», fordi vedkommende hadde noen arbeidsoppgaver til meg som jeg må gjøre før jeg går ut i permisjon.

Hadde dette vært for noen år siden, da jeg så på arbeidsgiver som Gud, ville jeg sikkert begynt å gråte av en slik kommentar. Når jeg nå hører den, blir jeg kun forbanna. Jeg blir forbanna fordi jeg vet at hvis jeg skal jobbe 100% hos arbeidsgiver før jeg går ut i permisjon, vil det sette helsen min tilbake igjen, og alle fremskrittene og den tiden jeg har brukt på helbredelse av helse i sommer, vil være forgjeves. Det er for tidlig for meg å starte å jobbe der nå, og det er jo nettopp det som er årsaken til at jeg har søkt om permisjon for et år.

Det har kostet å gi beng i hva andre mener om meg og mitt. Tidligere tok jeg til meg alt. Hva andre mener er ikke det viktigste. Det viktigste er den sannheten du sitter på, og den sannheten skal gjøre deg trygg på at dine beslutninger tas på et riktig grunnlag. Helsen kommer først og foran alt.

Selv om Legemiddelverket rapporterer om et overforbruk av antidepressiva for tiden, tror jeg fortsatt det er svært mange som er alt for skeptisk til bruk av antidepressiva ved at jeg tror de ikke helt kjenner til hvordan antidepressiva faktisk fungerer.

I dag brukes det mest SSRI-preparater i medikamentell behandling av depresjon og angst. SSRI står for Selective Serotonin Reuptake Inhibitors. I dette ligger det at ved bruk av SSRI-preparater skapes det mer serotonin i hjernen, noe som det er en mangelvare på når man er spesielt deprimert eller engstelig. Serotonin er en nevrotransmitter som regulerer følelse av velvære. Vanlige SSRI-preparater er Cipralex, Zoloft og Prozac.

Antidepressiva er med på å stabilisere humøret, slik at man ikke får så mange humørsvingninger, og at man slipper å være så langt nede. Om man er langt nede når man starter på antidepressiva, er den ønskede effekten av preparatet at man skal bli stabil i humøret. Ved å bruke antidepressiva på den måten, får man heller ikke de store toppene av humøret, slik at mange føler ikke den store gleden eller lykken, som man ellers ville følt. Det er svært vanlig å bruke antidepressiva i ganske lang tid før man slutter. En tommelfingerregel er at man skal ha hatt det bra i seks måneder, før man starter å avslutte inntaket av antidepressiva. Det er viktig å ta angitt dose som legen har anbefalt, og ikke fikse på dosene uten at man rådfører seg med legen.

Vanlige bivirkninger ved inntak av SSRI-preparater er svimmelhet, kvalme, vektøkning, vektreduksjon, svetting, redusert sexlyst og mareritt. Mange har sagt at de får hyppigere tanker om å avslutte eget liv i den perioden de starter på antidepressiva, eller når de avslutter bruken. Om man får alt for store og alvorlige bivirkninger bør man slutte bruk av aktuelle preparat, og heller begynne på et nytt. Dette bør isåfall gjøres i samråd med lege.

For meg var det et stort skritt å begynne og bruke antidepressiva for et par år siden. Jeg så på det som et personlig nederlag, da jeg syntes at jeg burde fikse problemene mine selv. Ved å bruke antidepressiva har jeg blitt avlastet, og klart å løse de problemene jeg har hatt, selv om det har tatt sin tid. Som tidligere innbitt kritiker, kan jeg i dag ikke si noe annet enn at jeg anbefaler alle som tviler littegrann på om de skal tørre å prøve bruk av antidepressiva, faktisk å prøve det. Om du får for mange ubehagelige bivirkninger kan man enkelt slutte.

Antidepressiva og samtaleterapi hos for eksempel psykolog eller pskyiater er den behandlingsmodellen som er mest effektiv i behandling av depresjon, og som forhindrer tilbakefall på en best mulig måte. Psykolog kan du søke om å få enten gjennom henvisning fra din fastlege, eller du kan oppsøke private klinikker på det stedet der du bor.

Les om antidepressiva og depresjoner ved å besøke noen av disse bloggene: Lille Pille, Ferdinandas blogg og Liberal Verden.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.

I sommer har jeg mottatt kommentarer på bloggen min som tyder på at dere som leser den setter pris på den. Jeg har også mottatt kjempehyggelige mailer om samme tema. Tilbakemeldinger gjør meg veldig glad, og det gir også en følelse av at jeg kan bidra med noe med bloggen min. For at alle i enhver funksjon i samfunnet skal yte sitt beste, er vi alle avhengige av tilbakemeldinger. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og alle er vi tross alt mennesker.

I tillegg til dette har jeg også i løpet av sommeren har jeg fått en forespørsel om å stå frem offentlig med min historie for å fremme en større kampanje. Jeg synes selvsagt det er veldig positivt om jeg kan hjelpe andre på denne måten, men jeg må si jeg har mine betenkeligheter i forhold til hva dette potensielt kan gjøre med min karriere både på kort og lang sikt. Jeg har tross alt rotet det veldig til for meg selv økonomisk, og for både nåværende og fremtidige arbeidsgivere er ikke dette en bra personlig egenskap. Jeg har også skrevet svært mye om helsen min, og dette er selvsagt også noe som kan brukes mot meg. Derimot er jeg av den skolen at så lenge man kan argumentere for de valgene en gjør på en fornuftig måte, og tørre å stå for de både nå og i ettertid, kan man gjøre nesten hva som helst. Dette er et radikalt syn, som jeg ikke tror alle støtter meg i.

Jeg har tidligere fulgt med på denne diskusjonen på Marias Metode, men jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva standpunktet mitt i denne saken er enda. Er det noen av dere som blogger eller leser som har erfaringer eller synspunkter dere ønsker å dele med meg på dette temaet?