Archives for posts with tag: forbruk

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.

12.000 kroner i avdrag på gjeldsordning hver måned. I tillegg kommer alle andre faste utgifter.

Det er mye penger.

Jeg blir litt matt av å tenke på hvordan jeg skal organisere meg fremover for å leve etter et budsjett der jeg har nok mat og penger til telefon, strøm, kabel-TV og internett, og trening.

Jeg kjenner presset i forhold til helsen min – at jeg må snart se å bli frisk og det å starte å jobbe igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var HELT frisk før jeg startet å jobbe igjen, men jeg tror dessverre ikke jeg kan unne meg den luksusen 😦

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

Har du havnet i Luksusfellen slik som meg, bør du kvitte deg med noe av det du har brukt penger på. Selv har jeg for lengst kvittet meg med en dyr designer trench coat, som jeg aldri følte meg helt komfortabel å bruke. Kort og greit fordi jeg visste at jeg ikke hadde råd å bære den. Det hadde ingenting å gjøre med at jeg så splendid ut i den. Eller, kanskje var det akkurat det som var problemet. Jeg følte jeg hadde ikke gjort meg fortjent til å gå i den.

I mitt tilfelle har jeg gått, og går fortsatt gjennom klær, smykker og vesker og legger det ut fortløpende for salg på ulike nettsteder. I utgangspunktet er jeg størst tilhenger av ebay, men da porto koster en del når man f.eks. får kunder i USA eller Australia, er det å foretrekke å selge det her i Norge. Med designer trench coat’en over, gjorde jeg forøvrig to forsøk på ebay, uten å få den solgt. Til slutt fikk jeg den solgt på finn, etter at den hadde ligget ute bare en uke. Jeg fikk til og med en budrunde, og jeg fikk langt mer for den, enn hva jeg ville fått på ebay. I tillegg fikk jeg en bukett roser av hun som kjøpte den 🙂 Det var søtt 🙂

Ting man kan legge ut for salg er dyre klær en nesten ikke har brukt, dyre vesker, fine smykker, møbler du ikke bruker, ubrukte eller nesten nye sko, og så videre. Det er bare fantasien din som setter en stopper for hva du ikke kan selge. På finn gis det til og med bort vakre hundevalper!! Av prinsipp selger jeg ikke smykker, men siden jeg har en del mengder rent gult gull, som jeg vet jeg aldri vil bruke, siden jeg hater fargen, er det enkelt for meg å selge det. Det samme gjelder diamantsmykket jeg fikk fra min eks som har behandlet meg så dårlig. Da er cash king 😉

Om du ikke har svært gode årsaker til det, vil jeg anbefale å ikke bruke PayPal når du selger ting på nettet, fordi de tar et svært høyt gebyr for å foreta transaksjonen. Be heller kunden om å overføre til din bankkonto, og gi beskjed til kunden om at du sletter annonsen når pengene er registrert på kontoen din. På den måten forsikrer du deg om at du ikke taper penger, eller mister kunder, på grunn av en ustabil kunde.

Mange har et eller annet psykologisk forhold til sine eiendeler. Når man er i en slik situasjon som jeg har vært i, og man begynner på å tenke på å selge ting, blir ikke dette forholdet så sterkt lengre, og det går stadig enklere å kvitte seg med ting. På en måte føles det som en ny start for en ny og spennende fremtid. Pengene jeg får inn skal jeg spare, og noen skal jeg bruke på kjæresteferie om noen uker. Dere kan bare tenke dere hvor mye jeg trenger å komme meg på ferie etter den perioden jeg har vært i. Det skal bli en sann lettelse.

Så, hiv deg rundt du også. Legg ut tingene dine på finn som du virkelig ikke har behov for og få litt ekstra cash!!!

Lønningsperiodens syklus:

1. Betal regninger.

2. Sett av penger i fond og på sparekonto.

3. Så, resten kan jeg bruke til det helt nødvendige forbruk.

4. Det som blir til overs etter den enkelte lønningsperiodes steg 1 til 3, settes på sparekonto før neste lønnsutbetaling.