Archives for posts with tag: forbrukslån

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

I dag, 11. juni, kommer det nye låne- og kredittregler. Reglene kommer som et resultat av EUs nye forbrukerkredittdirektiv og den norske næringen er dermed forpliktet til å følge disse fra i dag av. Direktivet går blant annet ut på at långivere har en strengere frarådingsplikt enn tidligere, og at de forplikter seg til å foreta kredittvurdering av alle som søker lån hos dem. I tillegg må långiverne muntlig fraråde kundene til å ta opp mer lån, om de har inntrykk av at kunden har en trang økonomi og ikke kan betjene ytterligere lån. Kunden må så skrive under på at vedkommende har mottatt frarådingen fra långiveren om kunden likevel ønsker å ta opp lån. Nytt med denne avtalen er også at kunden har angrerett, unntatt for fastrentelån over 700.000 kroner.

Forbrukerrådet er fornøyd med direktivet da de mener det vil fungere som en type voksenopplæring i det minutt kunden skriver under på at de har mottatt en muntlig fraråding, men likevel ønsker å ta opp lån. Dette er et steg i riktig retning i forhold til å regulere kredittkortbruk og forbrukslån, slik jeg har skrevet om tidligere.
Dette vil også sikre kunder mot useriøse aktører på långivermarkedet ved saker der långiver ikke har opptrådt i tråd med ovenstående direktiv, og dermed gjøre det enklere ved saker til for eksempel Bankklagenemnda. Alle som gir kunder kreditt, det være seg møbelforretninger, brillebutikker, og bilforhandlere med flere, omfattes av dette nye direktivet. Dette er aktører som ikke har drevet kredittvurdering og advarsler til kunder tidligere, men som nå er forpliktet til å gjøre det. Målet med direktivet er at personer ikke skal låne mer penger enn det de faktisk klarer å betale tilbake. Finansnæringen er selvsagt skeptisk til direktivet. Les mer om denne saken hos Dine Penger.

Dette er kjempebra og virkelig et steg i riktig retning i å forhindre mennesker som ikke bør ta opp mer lån til nettopp å ta opp mer lån. Men, enda er vi et steg unna en mer statlig styring av kredittkortbruk som jeg har etterlyst tidligere.

Om du er skyldig banken din eller kreditorene dine alt for mye penger, og du bruker storparten av lønningsposen på å betale ned lånene dine, og prognosene tilsier at du kommer til å ha det slik et par år frem i tid, eller mer for den saks skyld, er du per definisjon et gjeldsoffer (fritt definert fra FemmeFatales eget hode).

Skal du legge deg ned å gråte av den grunn?

– Hm. Det kommer alt an på din tilnærming til verden. Det er helt naturlig å legge seg ned å gråte for en periode, men om denne perioden vedvarer, bør du oppsøke profesjonell hjelp, i form av fastlegen din eller en psykolog. En slik mestringsstrategi er virkelig ikke konstruktiv, og ikke minst: den gir deg verken mer penger, venner eller fører til noen som helst form for lykke.

Brett opp armene!
Se hvordan du kan øke inntektene dine, og sett opp et budsjett som du kan leve med. Finn mer økonomiske måter å leve livet ditt på, og spis mer hjemme. Å spise hjemme er ikke bare mer økonomisk enn å spise ute, det er i tillegg mye mer sunt, da du selv har kontroll over hva du putter i maten din. Vær innstilt på å jobbe hardt og intenst over et par år, at du må droppe noen besøk på operaen, eller en konserttur for en stund, og at du ikke alltid kan slå deg løs med VISA-kortet ditt på lønningsdagen. Gjenoppdag aktiviteter som ikke koster så mye, eller er gratis, for den saks skyld. Det du ikke bør gjøre, er å droppe ferien din, jobbe alle kvelder og helger du har muligheten og tenke negative tanker, om at du er den eneste i verden som sliter økonomisk. Det du oppnår ved sistnevnte er å bli utbrent, deprimert eller utvikler rusproblemer i verste fall. Tenk heller at en slik periode i livet ditt er en gyllen mulighet til å lære deg sunn økonomi den harde veien, og at du på sikt kommer til å tjene på å mestre pengeproblemet ditt på denne måten.

Det definitivt verste, og mest destruktive du kan gjøre, er å grave deg ned i sofaen og bekymringene dine, og skylde på at det utelukkende er omstendighetene som har ført deg dit du er i dag. Jeg ønsker ikke at dette skal bli en politisk skitt-kaster-blogg, men kommer du dit, kan du like gjerne stemme på populistiske partier, som SV eller FrP, og håpe på at ting ordner seg. Hvis det, trenger du dermed ikke komme til denne bloggen å klage!

FemmeFatale er en kvinne som bretter opp armene, og skrider ut i havet og svømmer, i stedet for å stå på land å se på (selv om hun også har sine issues ;))!

Å føle skam når økonomien kommer ut av kontroll er svært vanlig. Jeg vil si det er unormalt om en ikke føler skam og skyld, og det kan til og med være et sunnhetstegn i starten av erkjennelsen at man har et økonomisk problem. Å klandre seg selv, få dårlig selvtillit, utvikle søvnvansker og generelt store bekymringer er helt vanlig. Mange er også svært opptatt av å ”bevare masken”, det vil si at de gjør en stor innsats for at andre ikke skal få vite om deres økonomiske situasjon, da generelt alle er redd for å få det svært betente stempelet

”gjeldsoffer”.

Det er svært vondt å ha det på den måten, og over tid kan det utgjøre en stor risiko i forhold til å både bli utbrent, deprimert, utvikle rusproblemer, og dermed bli sykmeldt fra jobben. Å være sykmeldt gagner i utgangspunktet ingen, verken på sikt den det gjelder, eller samfunnet. Derimot kan presset noen ganger bli så stort, at en time-out i form av sykmelding er det eneste som kan føre til at en opparbeider seg tilstrekkelig energi til å fortsette som normalt.

Fordelen ved å ha en offentlig institusjon som hadde ansvar for forbrukerøkonomi, herunder gjeldsordninger med mer, ville gagnet samfunnet på en svært fordelaktig måte, og også ført til mer aksept når en først havner der en gjør. Det er janteloven som i dag styrer dette området. Hvis man forteller noen at man har eller hatt en privat økonomi som har vært ute av kontroll, møtes en som regel med svært fordomsfulle holdninger knyttet til dette. De færreste har en nyansert holdning til denne situasjonen, og er ikke i stand til å se at situasjonen kan inneholde flere variabler som førte til det økonomiske uføret. Når jeg virkelig erkjente situasjonen minmåtte jeg finne meg i å bli kalt gjeldsoffer, og også gjentatte ganger bli mint på at jeg var havnet i et økonomisk uføre. For meg som er en sterk og oppegående kvinne, er dette betegnelser jeg helst ikke hører om meg selv. Jeg har gang på gang blitt møtt av svært fordomsfulle holdninger av mine gjeldsrådgivere, noe som både har vært sårende og noe jeg har blitt forbannet over. Derimot har jeg tatt opp saken med de det gjelder og avsluttet den.

Når det stormer som verst kan det på mange måter føles godt å vite at man ikke er den første som er havnet der en befinner seg. Tusenvis av personer i Norge har vært her før, for ikke å snakke om verden totalt sett. Å tenke på den måten setter ting i perspektiv, og jeg tror det kan være en nyttig tilnærming for oss som har opplevd en økonomi ute av kontroll.

Det finnes flere eksempler på kjente personer som har havnet i alvorlige pengeproblemer. Det mest kjente eksempelet er fotballspilleren John Arne Riise. John Arne Riise hadde en årsinntekt på rundt 20 millioner kroner, men hadde til slutt en total gjeld på nesten to ganger årslønnen hans. Riise leide inn inkassoekspert Jon H. Nordbrekken og styreleder i Bank2 for å få i en stand en avtale med sine kreditorer, i følge DN. Riise fikk til slutt til en låneavtale med Bank2. Riise har vist tydelig anger i forhold til det som skjedde, og har snart gjort opp for seg.

Komikeren Shabana Rehman er et annet eksempel på en norsk kjendis som har fått store økonomiske problemer. Rehman ble slått konkurs, men brettet opp armene og hun har blant annet solgt brudekjolen sin, som et ledd i å betale kreditorene sine. (Sistnevnte er forøvrig svært lurt. Hvorfor sitte på kjempedyre klær eller andre eiendeler, når du ikke har bruk for de, eller ikke har råd til å gå på tilstelninger der du kan bruke de?)  

Andre eksempler på norske kjendiser som har hatt privatøkonomi som har vært ute av kontroll er tidligere Robinsonvinner Tom Andre Tveitan og Rune Rudberg.

Se nyttig videosnutt av forbrukerøkonom Magne Gundersen i Sparebank1:

Jeg vil oppfordre alle som sliter med å betale regninger til å gjøre slik Gundersen anbefaler. De aller fleste man ringer er svært forståelsesfulle og imøtekommende når en kontakter de vedrørende utsettelse av betalingsfrister, bare man er hyggelige med de. Dette vet jeg av erfaring. Ved å gjøre dette, unngår man en rekke problemer og inkassosaker, samt store gebyrer. For ikke å glemme bekymringer og potensielt søvnløse netter.