Archives for posts with tag: gjeld

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

12.000 kroner i avdrag på gjeldsordning hver måned. I tillegg kommer alle andre faste utgifter.

Det er mye penger.

Jeg blir litt matt av å tenke på hvordan jeg skal organisere meg fremover for å leve etter et budsjett der jeg har nok mat og penger til telefon, strøm, kabel-TV og internett, og trening.

Jeg kjenner presset i forhold til helsen min – at jeg må snart se å bli frisk og det å starte å jobbe igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var HELT frisk før jeg startet å jobbe igjen, men jeg tror dessverre ikke jeg kan unne meg den luksusen 😦

Har du havnet i Luksusfellen slik som meg, bør du kvitte deg med noe av det du har brukt penger på. Selv har jeg for lengst kvittet meg med en dyr designer trench coat, som jeg aldri følte meg helt komfortabel å bruke. Kort og greit fordi jeg visste at jeg ikke hadde råd å bære den. Det hadde ingenting å gjøre med at jeg så splendid ut i den. Eller, kanskje var det akkurat det som var problemet. Jeg følte jeg hadde ikke gjort meg fortjent til å gå i den.

I mitt tilfelle har jeg gått, og går fortsatt gjennom klær, smykker og vesker og legger det ut fortløpende for salg på ulike nettsteder. I utgangspunktet er jeg størst tilhenger av ebay, men da porto koster en del når man f.eks. får kunder i USA eller Australia, er det å foretrekke å selge det her i Norge. Med designer trench coat’en over, gjorde jeg forøvrig to forsøk på ebay, uten å få den solgt. Til slutt fikk jeg den solgt på finn, etter at den hadde ligget ute bare en uke. Jeg fikk til og med en budrunde, og jeg fikk langt mer for den, enn hva jeg ville fått på ebay. I tillegg fikk jeg en bukett roser av hun som kjøpte den 🙂 Det var søtt 🙂

Ting man kan legge ut for salg er dyre klær en nesten ikke har brukt, dyre vesker, fine smykker, møbler du ikke bruker, ubrukte eller nesten nye sko, og så videre. Det er bare fantasien din som setter en stopper for hva du ikke kan selge. På finn gis det til og med bort vakre hundevalper!! Av prinsipp selger jeg ikke smykker, men siden jeg har en del mengder rent gult gull, som jeg vet jeg aldri vil bruke, siden jeg hater fargen, er det enkelt for meg å selge det. Det samme gjelder diamantsmykket jeg fikk fra min eks som har behandlet meg så dårlig. Da er cash king 😉

Om du ikke har svært gode årsaker til det, vil jeg anbefale å ikke bruke PayPal når du selger ting på nettet, fordi de tar et svært høyt gebyr for å foreta transaksjonen. Be heller kunden om å overføre til din bankkonto, og gi beskjed til kunden om at du sletter annonsen når pengene er registrert på kontoen din. På den måten forsikrer du deg om at du ikke taper penger, eller mister kunder, på grunn av en ustabil kunde.

Mange har et eller annet psykologisk forhold til sine eiendeler. Når man er i en slik situasjon som jeg har vært i, og man begynner på å tenke på å selge ting, blir ikke dette forholdet så sterkt lengre, og det går stadig enklere å kvitte seg med ting. På en måte føles det som en ny start for en ny og spennende fremtid. Pengene jeg får inn skal jeg spare, og noen skal jeg bruke på kjæresteferie om noen uker. Dere kan bare tenke dere hvor mye jeg trenger å komme meg på ferie etter den perioden jeg har vært i. Det skal bli en sann lettelse.

Så, hiv deg rundt du også. Legg ut tingene dine på finn som du virkelig ikke har behov for og få litt ekstra cash!!!

I dag, 11. juni, kommer det nye låne- og kredittregler. Reglene kommer som et resultat av EUs nye forbrukerkredittdirektiv og den norske næringen er dermed forpliktet til å følge disse fra i dag av. Direktivet går blant annet ut på at långivere har en strengere frarådingsplikt enn tidligere, og at de forplikter seg til å foreta kredittvurdering av alle som søker lån hos dem. I tillegg må långiverne muntlig fraråde kundene til å ta opp mer lån, om de har inntrykk av at kunden har en trang økonomi og ikke kan betjene ytterligere lån. Kunden må så skrive under på at vedkommende har mottatt frarådingen fra långiveren om kunden likevel ønsker å ta opp lån. Nytt med denne avtalen er også at kunden har angrerett, unntatt for fastrentelån over 700.000 kroner.

Forbrukerrådet er fornøyd med direktivet da de mener det vil fungere som en type voksenopplæring i det minutt kunden skriver under på at de har mottatt en muntlig fraråding, men likevel ønsker å ta opp lån. Dette er et steg i riktig retning i forhold til å regulere kredittkortbruk og forbrukslån, slik jeg har skrevet om tidligere.
Dette vil også sikre kunder mot useriøse aktører på långivermarkedet ved saker der långiver ikke har opptrådt i tråd med ovenstående direktiv, og dermed gjøre det enklere ved saker til for eksempel Bankklagenemnda. Alle som gir kunder kreditt, det være seg møbelforretninger, brillebutikker, og bilforhandlere med flere, omfattes av dette nye direktivet. Dette er aktører som ikke har drevet kredittvurdering og advarsler til kunder tidligere, men som nå er forpliktet til å gjøre det. Målet med direktivet er at personer ikke skal låne mer penger enn det de faktisk klarer å betale tilbake. Finansnæringen er selvsagt skeptisk til direktivet. Les mer om denne saken hos Dine Penger.

Dette er kjempebra og virkelig et steg i riktig retning i å forhindre mennesker som ikke bør ta opp mer lån til nettopp å ta opp mer lån. Men, enda er vi et steg unna en mer statlig styring av kredittkortbruk som jeg har etterlyst tidligere.