Archives for posts with tag: Karriere

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Advertisements

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Jeg har et sterkt og drivende ønske om å foreta mine handlinger med et menneskelig ansikt.

Karriere
Jeg vil være en rivende dyktig fagperson og forretningskvinne, men jeg ønsker ikke at det skal gå på bekostning av min relasjon til kjæresten min, vennene mine, familien min. Jeg vil gjøre karriere, men det skal ikke gå utover min helse og mine verdier og holdninger. Jeg må i løpet av det kommende året helt sikkert si nei til jobboppdrag på grunn av helsen min. Faktisk har jeg allerede gjort det, og gått glipp av veldig mange penger. Å si nei innen min bransje er farlig, men jeg vil vise at det går an. Om jeg er flink nok i det jeg gjør, kan jeg si nei.

Slanking (- Gud, hvor jeg hater det ordet)
Jeg vil ta av meg flere titalls kilo. Jeg vil være slank og lekker, og passe inn i de gamle klærne mine, som er flere nummer for små. Jeg er villig til å spise mindre porsjoner, jeg er villig til å spise mange ganger om dagen, og jeg er villig til å tenke på mat mesteparten av døgnet (det har jeg allerede gjort mesteparten av livet mitt likevel). Jeg er villig til å trene masse. Jeg er derimot ikke villig til å forsake deillig sjokolade, et kakestykke i ny og ne, cupcakes, is og søtsaker og jeg har heller ikke innstilt på å ikke nyte deilige glass vin med kjæresten min og venninner. For å kunne få til sistnevnte, og for å lykkes med slankingen (som skal være en metode for en varig kost- og livsstilsendring) vet jeg at jeg MÅ unne meg fristelser en dag i uken, men ikke fråtse. Jeg har aldri vært en balansekunstner, men det må jeg også lære meg å være nå.

Økonomi
Jeg vil tjene penger. Jeg vil se sparekontoen vokse seg stor og feit, og det samme med fondsdepotet mitt. Jeg er innstilt på å leve sparsomt, gjøre innkjøp av matvarer på en fast ukedag, bruke de samme klærne mine dag etter dag, uten å kjøpe meg noe nytt. Jeg er innstilt på å ikke foreta alt for dyre feriereiser for en stund, og ikke bruke mye penger på ferie. Jeg blir faktisk nesten fysisk kvalm av å tenke på hvor dyre feriereiser jeg gjorde en stund, og hvordan jeg betalte disse med lånte penger. Jeg synes det er avskyelig å tenke på. Ved å leve så sparsomt, må jeg likevel kunne unne meg noe. Av og til. En kjole. Et par lekre sko. Et par nye jeans. Unne meg noe nytt og lekkert. Hvis ikke, kommer det bare til å bli alt for vanskelig for meg. Likevel må det være en balansegang her. Gleden ved å kjøpe leilighet eller hus sammen med kjæresten min om litt over et år, vil veie opp for alt det det vil koste meg.

Helse
Jeg vil være fri for migrene. Jeg vil stoppe bruk av antidepressiva. Jeg vil ikke bruke sovetabletter. Jeg vil kutte mesteparten av bruken av smertestillende, som Paracetamol og Ibux. Jeg vil ha et liv som er fylt av glede, latter og mangel på hodepine. For å gjøre det må jeg seponere bruk av antidepressiva gradvis for å forhindre de aller verste bivirkningene, og når jeg har kuttet ut bruken av det vil jeg sannsynligvis miste kilo, slutte å svette så sykt masse og jeg vil heller ikke ha hodepine eller migrene, så mye som jeg har nå. Sovetabletter vil jeg fortsatt ha liggende, men kun som en forsikring. I løpet av min fantastiske sommer har jeg faktisk kun tatt en eneste en sovetablett. Smertestillende tar jeg nesten ikke mer, og sånn har det vært en del år nå. Derimot vil jeg utforske alternative måter for å bedre helsen min, som for eksempel bruk av wholefood som del av kostholdet mitt.

I prosessen jeg nå er inne i er det flere faktorer som skal til for å oppnå suksess. Vilje. Motivasjon. Pågangsmot. Endelig får jeg bruk for Flink Pike-syndromet på en positiv måte. Allikevel er det en faktor som står over alle disse. Faktoren er

B a l a n s e.

For å oppnå suksess med et menneskelig ansikt vil balanse være avgjørende.

I sommer har jeg mottatt kommentarer på bloggen min som tyder på at dere som leser den setter pris på den. Jeg har også mottatt kjempehyggelige mailer om samme tema. Tilbakemeldinger gjør meg veldig glad, og det gir også en følelse av at jeg kan bidra med noe med bloggen min. For at alle i enhver funksjon i samfunnet skal yte sitt beste, er vi alle avhengige av tilbakemeldinger. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og alle er vi tross alt mennesker.

I tillegg til dette har jeg også i løpet av sommeren har jeg fått en forespørsel om å stå frem offentlig med min historie for å fremme en større kampanje. Jeg synes selvsagt det er veldig positivt om jeg kan hjelpe andre på denne måten, men jeg må si jeg har mine betenkeligheter i forhold til hva dette potensielt kan gjøre med min karriere både på kort og lang sikt. Jeg har tross alt rotet det veldig til for meg selv økonomisk, og for både nåværende og fremtidige arbeidsgivere er ikke dette en bra personlig egenskap. Jeg har også skrevet svært mye om helsen min, og dette er selvsagt også noe som kan brukes mot meg. Derimot er jeg av den skolen at så lenge man kan argumentere for de valgene en gjør på en fornuftig måte, og tørre å stå for de både nå og i ettertid, kan man gjøre nesten hva som helst. Dette er et radikalt syn, som jeg ikke tror alle støtter meg i.

Jeg har tidligere fulgt med på denne diskusjonen på Marias Metode, men jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva standpunktet mitt i denne saken er enda. Er det noen av dere som blogger eller leser som har erfaringer eller synspunkter dere ønsker å dele med meg på dette temaet?

En sommer er forbi. Flere uker i sol og hetebølge endte i dag med et vått og trist besøk med Gardermoen. Noe så nitrist som å se på norske nyheter mens man venter på kofferten er til å få krampe av: ”Eldre ektepar slått ned og ranet i eget hjem”, ”Bil kjørte av E6 i Nordland”, og så videre. Hva er det med Norge og offentlighetens intense interesse om privatlivet? Dette kommer i så sterk kontrast til utenlandske mediers interesse om hetebølgens konsekvenser i Russland, at WHO har avlyst svineinfluensaviruset, og at rekorden i løsing av Kubiks brikke er på noen og syv sekunder.

Uansett..

Selv om min ankomst til Norge er litt trist, har jeg hatt en fabelaktig sommer og jeg har hentet krefter for alt som skjer i høst. En av mine viktigste beslutninger i løpet av sommeren er at jeg har søkt om permisjon fra jobben min, for å drive min egen business en stund. Sjefen sa ja, og snart begynner jeg på egen hånd 🙂 Jeg kjenner iveren bobler og sitrer under huden min, og jeg gleder meg som bare det. Jeg har også gleden av å melde at jeg får masse tid til å oppdatere bloggen min fremover, så selv om det har vært lite aktivitet den tiden jeg har vært i det store utland, betyr ikke det at FemmeFatale sover. Her er hun. Og hun gleder seg til en fabelaktig blogghøst med leserne sine 🙂

12.000 kroner i avdrag på gjeldsordning hver måned. I tillegg kommer alle andre faste utgifter.

Det er mye penger.

Jeg blir litt matt av å tenke på hvordan jeg skal organisere meg fremover for å leve etter et budsjett der jeg har nok mat og penger til telefon, strøm, kabel-TV og internett, og trening.

Jeg kjenner presset i forhold til helsen min – at jeg må snart se å bli frisk og det å starte å jobbe igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var HELT frisk før jeg startet å jobbe igjen, men jeg tror dessverre ikke jeg kan unne meg den luksusen 😦