Archives for posts with tag: lån

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.

I dag, 11. juni, kommer det nye låne- og kredittregler. Reglene kommer som et resultat av EUs nye forbrukerkredittdirektiv og den norske næringen er dermed forpliktet til å følge disse fra i dag av. Direktivet går blant annet ut på at långivere har en strengere frarådingsplikt enn tidligere, og at de forplikter seg til å foreta kredittvurdering av alle som søker lån hos dem. I tillegg må långiverne muntlig fraråde kundene til å ta opp mer lån, om de har inntrykk av at kunden har en trang økonomi og ikke kan betjene ytterligere lån. Kunden må så skrive under på at vedkommende har mottatt frarådingen fra långiveren om kunden likevel ønsker å ta opp lån. Nytt med denne avtalen er også at kunden har angrerett, unntatt for fastrentelån over 700.000 kroner.

Forbrukerrådet er fornøyd med direktivet da de mener det vil fungere som en type voksenopplæring i det minutt kunden skriver under på at de har mottatt en muntlig fraråding, men likevel ønsker å ta opp lån. Dette er et steg i riktig retning i forhold til å regulere kredittkortbruk og forbrukslån, slik jeg har skrevet om tidligere.
Dette vil også sikre kunder mot useriøse aktører på långivermarkedet ved saker der långiver ikke har opptrådt i tråd med ovenstående direktiv, og dermed gjøre det enklere ved saker til for eksempel Bankklagenemnda. Alle som gir kunder kreditt, det være seg møbelforretninger, brillebutikker, og bilforhandlere med flere, omfattes av dette nye direktivet. Dette er aktører som ikke har drevet kredittvurdering og advarsler til kunder tidligere, men som nå er forpliktet til å gjøre det. Målet med direktivet er at personer ikke skal låne mer penger enn det de faktisk klarer å betale tilbake. Finansnæringen er selvsagt skeptisk til direktivet. Les mer om denne saken hos Dine Penger.

Dette er kjempebra og virkelig et steg i riktig retning i å forhindre mennesker som ikke bør ta opp mer lån til nettopp å ta opp mer lån. Men, enda er vi et steg unna en mer statlig styring av kredittkortbruk som jeg har etterlyst tidligere.

Om du er skyldig banken din eller kreditorene dine alt for mye penger, og du bruker storparten av lønningsposen på å betale ned lånene dine, og prognosene tilsier at du kommer til å ha det slik et par år frem i tid, eller mer for den saks skyld, er du per definisjon et gjeldsoffer (fritt definert fra FemmeFatales eget hode).

Skal du legge deg ned å gråte av den grunn?

– Hm. Det kommer alt an på din tilnærming til verden. Det er helt naturlig å legge seg ned å gråte for en periode, men om denne perioden vedvarer, bør du oppsøke profesjonell hjelp, i form av fastlegen din eller en psykolog. En slik mestringsstrategi er virkelig ikke konstruktiv, og ikke minst: den gir deg verken mer penger, venner eller fører til noen som helst form for lykke.

Brett opp armene!
Se hvordan du kan øke inntektene dine, og sett opp et budsjett som du kan leve med. Finn mer økonomiske måter å leve livet ditt på, og spis mer hjemme. Å spise hjemme er ikke bare mer økonomisk enn å spise ute, det er i tillegg mye mer sunt, da du selv har kontroll over hva du putter i maten din. Vær innstilt på å jobbe hardt og intenst over et par år, at du må droppe noen besøk på operaen, eller en konserttur for en stund, og at du ikke alltid kan slå deg løs med VISA-kortet ditt på lønningsdagen. Gjenoppdag aktiviteter som ikke koster så mye, eller er gratis, for den saks skyld. Det du ikke bør gjøre, er å droppe ferien din, jobbe alle kvelder og helger du har muligheten og tenke negative tanker, om at du er den eneste i verden som sliter økonomisk. Det du oppnår ved sistnevnte er å bli utbrent, deprimert eller utvikler rusproblemer i verste fall. Tenk heller at en slik periode i livet ditt er en gyllen mulighet til å lære deg sunn økonomi den harde veien, og at du på sikt kommer til å tjene på å mestre pengeproblemet ditt på denne måten.

Det definitivt verste, og mest destruktive du kan gjøre, er å grave deg ned i sofaen og bekymringene dine, og skylde på at det utelukkende er omstendighetene som har ført deg dit du er i dag. Jeg ønsker ikke at dette skal bli en politisk skitt-kaster-blogg, men kommer du dit, kan du like gjerne stemme på populistiske partier, som SV eller FrP, og håpe på at ting ordner seg. Hvis det, trenger du dermed ikke komme til denne bloggen å klage!

FemmeFatale er en kvinne som bretter opp armene, og skrider ut i havet og svømmer, i stedet for å stå på land å se på (selv om hun også har sine issues ;))!

Frarådingsplikt er bankenes og kredittkortselskapers plikt til å fraråde kunder til å ta opp ytterligere gjeld om de vurderer det slik at kunden ikke har evne til å betjene mer gjeld. Hvis du kan dokumentere at banken eller kredittkortselskapet ikke ga deg denne informasjonen da du søkte forbrukslån eller mottok kredittkort, kan banken eller kredittkortselskapet bli dømt til å betale alle tap som følger av at man ikke kan betale sin gjeld. Dette er lovfestet i Kredittkjøpslovens kapittel 2 § 9a.

I praksis vil dette si at bankene utøver frarådingsplikten sin ved kun å basere sin beslutning om lån eller ikke-lån, eventuelt kredittkort eller ikke-kredittkort, på å foreta en kredittvurdering som gjennomgås av de tre store kredittvurderingsselskapene i Norge: Lindorff Decision, Experian og Dun & Bradstreet. Opplysningene bankene får fra disse selskapene er for eksempel inntekt, skattebetaling og formue du har hatt gjennom de tre siste årene, andre næringslivsinteresser og eventuelle betalingsanmerkninger og dommer du har i forbindelse med dette. Ved å utøve frarådingsplikten på den måten, får ikke bankene informasjon om kunder som har pådratt seg stor gjeld siden forrige ligningsavregning. Det er også kanskje denne gruppen frarådingsplikten virkelig burde gjelde for: personer som står i en vanskelig livssituasjon her og nå, og som trenger raske penger for å kjøpe seg ut av problemene. Ved å gjøre dette pådrar de seg bare enda mer problemer. Slik som situasjonen er i dag er det dermed absolutt betimelig å spørre om bankene skjøtter utøvelsen av frarådingsplikten på en tilfredsstillende måte ut fra hva som er beskrevet i Kredittkjøpsloven.

Om du er i en situasjon der du opplever at banken ikke burde gitt deg forbrukslån eller kredittkort, og du hadde andre opplysninger om egen situasjon på tidspunktet dette ble innvilget, kan du dermed, ut fra Kredittkjøpsloven gå til sak mot banken, der banken kan bli dømt til å betale alle dine tap som har fulgt i kjølvannet av det. Måten du går frem på vil være å dokumentere dette innebærer at du kan finne frem den informasjonen du mottok fra banken på det tidspunktet du mottok kredittkortet eller forbrukslånet, i tillegg til informasjonen du selv har om din økonomiske situasjon på tidspunktet. Klagen må først sendes til finansinstitusjonen du mener har brutt frarådingsplikten sin, og vente på at de gir en uttalelse innen rimelig tid. Når du mottar tilsvar derfra, og svaret er negativt, sender du klagen videre til Bankklagenemnda, som er en nøytral organisasjon opprettet av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening, og Forbrukerrådet. Bankklagenemnda er opprettet med den hensikt å behandle saker fra privatpersoner som har opplevd en tvist i forhold til bank, finans eller verdipapirfond. Saken behandles dermed i Bankklagenemnda. Om du har en sak eller tvist du ønsker å drøfte med Bankklagenemnda kan du kontakte de her.

Forbrukerrådet har hatt fokus på frarådingsplikten i flere år nå, og mener at den ikke er streng nok i forhold til personer som ønsker raske penger, og som betaler regninger med å betale med forbrukslån. 80% av slike saker begås av enslige personer med eller uten barn. Konsekvensene kan føre til mislighold av kort, og svært mange av dem utvikler psykiske lidelser og alkoholproblemer. Mer om denne saken kan du lese her.

SIFO, Statens Institutt for Forbruksforskning, har drevet en god del forskning på forbrukere og kredittlån. Rapporter og bøker kan lastes ned fra SIFOs hjemmesider. Forbrukerminister Audun Lysbakken har i det siste uttalt at han ønsker færre gjeldsslaver, og at flere bør frarådes til å ta opp mer i gjeld. Lysbakken har også de siste år jobbet for å skjerpe utøvelsen av frarådingsplikten.


Er man først havnet i en økonomisk krise med privatøkonomien er det ikke måte på hvor mange som liksom ønsker å hjelpe deg. Du får, av en eller annen grunn, e-poster fra for eksempel Finansa om at du kan refinansiere alle forbrukslånene dine til et nytt lån. Det er kjempebra. Det som derimot ikke er så bra, er at renten er meget høy, og du bør for all del unngå å inngå avtaler med slike finansinstitusjoner.

Når du søker etter økonomiske rådgivere på internett er det heller ikke der så mange treff. Du finner få samlesider der det er listet opp en oversikt over økonomisk rådgivning som både tilbys av det offentlige og private.

Det offentlige plikter å tilby økonomisk rådgivning, og det er NAV som står bak tilbudet. Tjenesten er gratis, og du får tildelt en egen saksbehandler. Derimot virker det å være uenighet hvor oppdatert saksbehandlerne til NAV er på området, og hvor godt nettverket deres er, for å jobbe frem de beste tilbudene til klientene deres. Ofte vil de som mottar økonomisk rådgivning hos NAV ende opp med å bli rådet til en offentlig gjeldsordning, der staten tar alt du tjener for de neste fem årene, og der du kun får en viss månedlig sum for å betale husleie, strøm og mat. Om du for eksempel får feriepenger, penger igjen på skatten, lønnsøkning med mer, er dette noe som vil gå rett til Namsfogden, som forvalter denne ordningen. Om du tjener godt, og ikke har en gjeld på flere millioner, vil nok ikke dette være den gunstigste løsningen for deg. Det må også legges til at ventetiden for å få tildelt en økonomisk rådgiver på NAV er svært lang.

Ønsker du å motta privat økonomisk rådgivning, får du også et stort antall treff om du googler. Også her er det mange useriøse aktører. Gjeldsofferalliansen tilbyr en svarteliste over slike, og de holder hele tiden markedet under overvåkning. Finner du et selskap som du synes virker å være interessant, bør du søke opp selskapet i Brønnøysundregisteret, for å finne ut om de dataene som er registrert på selskapet virker å være ok. Du bør også google selskapet, for å undersøke opplysninger om dem. I tillegg bør internettsiden deres inneholde både kontaktinformasjon til hvem som eier og jobber for selskapet, bakgrunnen til de ansatte, bilder av de som jobber der, besøksadresse og telefonnummer. Vær obs på at private økonomiske rådgivere tar seg betalt for sine tjenester. Men som når det gjelder det meste her i verden, får du for det du betaler for. Kanskje kan det være verdt å betale et halvt hundre tusen til et selskap som virker å være seriøst og som har et stort nettverk i forhold til kredittselskaper og banker, for å skaffe nettopp deg den beste løsningen i din situasjon. Private økonomiske rådgivere jobber først og fremst for at du skal kunne få et banklån for å finansiere lånene dine, i stedet for at du skal komme inn under en offentlig gjeldsordning, som for de aller fleste som tjener godt vil være et stort økonomisk tap. Besøk Bank2 og Betalingsmegleren som eksempler på seriøse aktører på markedet.

Mennesker som havner i en personlig økonomisk krise kan handle på måter som ikke alltid er til deres eget beste. Staten burde gripe tak i dette, og stramme inn på bankenes utdeling av kredittkort, kredittkortgrenser, og regulere markedet i forhold til hvem som skal få lov til å kalle seg for økonomiske rådgivere. Det siste mennesker som virkelig er havnet utpå i forhold til økonomi trenger, er økonomiske rådgivere som lurer de i forhold til hva de lover kunden og hvor lang tid de bruker på saksbehandlingen, for kun å råde de til å søke offentlig gjeldsordning. Når de endelig får vite, kan det ha gått alt for lang tid, og renter og salærer har økt enda mer på gjelden, enn det det var i utgangspunktet.