Archives for posts with tag: psykoterapi

Selv om Legemiddelverket rapporterer om et overforbruk av antidepressiva for tiden, tror jeg fortsatt det er svært mange som er alt for skeptisk til bruk av antidepressiva ved at jeg tror de ikke helt kjenner til hvordan antidepressiva faktisk fungerer.

I dag brukes det mest SSRI-preparater i medikamentell behandling av depresjon og angst. SSRI står for Selective Serotonin Reuptake Inhibitors. I dette ligger det at ved bruk av SSRI-preparater skapes det mer serotonin i hjernen, noe som det er en mangelvare på når man er spesielt deprimert eller engstelig. Serotonin er en nevrotransmitter som regulerer følelse av velvære. Vanlige SSRI-preparater er Cipralex, Zoloft og Prozac.

Antidepressiva er med på å stabilisere humøret, slik at man ikke får så mange humørsvingninger, og at man slipper å være så langt nede. Om man er langt nede når man starter på antidepressiva, er den ønskede effekten av preparatet at man skal bli stabil i humøret. Ved å bruke antidepressiva på den måten, får man heller ikke de store toppene av humøret, slik at mange føler ikke den store gleden eller lykken, som man ellers ville følt. Det er svært vanlig å bruke antidepressiva i ganske lang tid før man slutter. En tommelfingerregel er at man skal ha hatt det bra i seks måneder, før man starter å avslutte inntaket av antidepressiva. Det er viktig å ta angitt dose som legen har anbefalt, og ikke fikse på dosene uten at man rådfører seg med legen.

Vanlige bivirkninger ved inntak av SSRI-preparater er svimmelhet, kvalme, vektøkning, vektreduksjon, svetting, redusert sexlyst og mareritt. Mange har sagt at de får hyppigere tanker om å avslutte eget liv i den perioden de starter på antidepressiva, eller når de avslutter bruken. Om man får alt for store og alvorlige bivirkninger bør man slutte bruk av aktuelle preparat, og heller begynne på et nytt. Dette bør isåfall gjøres i samråd med lege.

For meg var det et stort skritt å begynne og bruke antidepressiva for et par år siden. Jeg så på det som et personlig nederlag, da jeg syntes at jeg burde fikse problemene mine selv. Ved å bruke antidepressiva har jeg blitt avlastet, og klart å løse de problemene jeg har hatt, selv om det har tatt sin tid. Som tidligere innbitt kritiker, kan jeg i dag ikke si noe annet enn at jeg anbefaler alle som tviler littegrann på om de skal tørre å prøve bruk av antidepressiva, faktisk å prøve det. Om du får for mange ubehagelige bivirkninger kan man enkelt slutte.

Antidepressiva og samtaleterapi hos for eksempel psykolog eller pskyiater er den behandlingsmodellen som er mest effektiv i behandling av depresjon, og som forhindrer tilbakefall på en best mulig måte. Psykolog kan du søke om å få enten gjennom henvisning fra din fastlege, eller du kan oppsøke private klinikker på det stedet der du bor.

Les om antidepressiva og depresjoner ved å besøke noen av disse bloggene: Lille Pille, Ferdinandas blogg og Liberal Verden.

Hvorfor strekke seg i forhold til andres standarder hele tiden?

Dette spørsmålet har vært en av hovederkjennelsene timene i terapi har bragt meg; at jeg hele livet mitt har strebet etter å tilfredsstille andres standarder. Et mønster som har dominert livet mitt. Terapien har lært meg hvordan å bryte ut av mønsteret. Etter over tredve år er tiden nå kommet for å leve etter mine egne standarder for hva som utgjør et sunt og lykkelig liv kommet.

Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at man må leve her og nå i forhold til hva egen helse tillater?

Jeg tenker at om jeg forblir der jeg er i dag, vil den vanskelige situasjonen kun vare et par år. Siden kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker og lyster. Jeg kan velge og vrake i de jobber jeg måtte ønske. Iallefall vil min bakgrunn teoretisk legge til rette for det. Dette vil være realiteten min om to år om jeg forblir i dagens situasjon i to år til. Kun to år. Akkurat som å høre markedsføringen fra et fancy reklamebyrå. » Ta to – betal for en». Prisen man betaler er langt høyere, i forhold til egen helse og relasjoner til mennnesker rundt meg.

I løpet av den tiden jeg eventuelt blir, må jeg huske på at tiden det tar er også noe verdt. Tiden det tar kan være den tiden jeg har behov for nå, til å restituere kroppen min, tankene mine og livet generelt. Om jeg forblir, må jeg ta høyde for at de to årene vil strekke seg utover tre, eller kanskje fire. I form av sykmeldinger, fordi jobben jeg har i dag er to nummer for stor for meg.

Andre som har tatt utradisjonelle karrierevalg tidligere, beskriver at det er svært skummelt der og da, men så snart beslutningen er tatt, føles det korrekt, og nye sjanser og muligheter åpner seg. Sjanser og muligheter som ikke var der tidligere. Før det må en grundig kost/nytte-analyse gjøres: Hva vil det koste å kaste på havet det jeg har i dag kontra ta mitt viktigste karrierevalg til nå: å hoppe av karusellen. Slå meg til ro med hva jeg allerede har. Slutte å strebe, tilfredsstille andres standarder. Overdøve min manglende indre motivasjon utover det rent økonomiske og statusrelaterte.

Om noen har vært i samme situasjon som meg, post gjerne en kommentar her og fortell om det, eller send meg en epost.

Venninner er uvurderlige. Venninner er perler. Venninner får deg til å smile og le en dårlig dag, og gjør livet ditt bedre. Venninner som kan komme med visdomsord og teknikker for å gjøre hverdagen din bedre er superperler. I går fikk jeg en oppdatering på mindfulness-teknikken fra en av mine aller beste venninner:

Når stresstankene kommer, katastrofetankene kommer, de negative, automatiske tankene kommer, alle «må huske på ditt og datt på jobben»-tankene sniker seg inn, finnes der en mental teknikk for å koble ut – spenne av kroppen:

Stopp opp, begynn å beskriv omgivelsene rundt deg.

For eksempel, her jeg sitter på en solfylt veranda nå, kan jeg stoppe opp og lage følgende tankerekke inni meg:

«Solen skinner. Det er varmt. Temperaturen i luften er varm. Brisen kiler meg på huden, stryker meg florlett. Brisen gjør meg varm. Jeg kan se de nydelig grønne bladene på trærne risle i vinden. Jeg kan se solen skinne gjennom noen av de, noe som gjør de lysegrønne. Jeg kan se håndtverkere jobbe på en annen bygård. De ser avslappede ut. De stryker noe på veggene. De går frem og tilbake. De snakker ikke med hverandre. Håndtverkene er kledd i blå bukser, og hvite t-skjorter. De har hjelmer på hodet.»

Fortsett så å beskrive omgivelsene rundt deg. Du velger selvsagt om du ønsker å uttale beskrivelsen høyt, eller om du sier det inni deg. Du vil raskt kjenne den avslappende effekten en slik her-og-nå-oppdatering får på både kroppen og tankene dine. Fortsett til du er helt rolig. En slik teknikk er i tråd med Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR). Det er Dr. Jon Kabat-Zinn som står bak denne metoden. Mer om MBSR kan du lese her.

Jeg er enda avslappet etter venninnen min gjorde denne øvelsen med meg i går. I går kveld sovnet jeg relativt raskt nettopp ved hjelp av denne teknikken. Jeg sover generelt bedre for tiden, men jeg våkner enda litt for tidlig. Tålmodighet er viktig å ha, og det er viktig å få energien HELT tilbake før jeg vender tilbake til livet mitt. Jeg tror jeg skal forsøke litt forsiktig løping på gymmen i dag eller i morgen. Overskuddstrening. Jeg tror det kan bedre nattesøvnen min nå. Hovedproblemet mitt.

Spiseforstyrrelser er en kompleks psykisk lidelse. Den starter som oftest med at det er jenter (det er enda svært få gutter som har anorexia, selv om mørketallene helt sikkert er store) som vegrer seg mot å spise, med det mål om å bli tynnest mulig. Anorexia nevrosa, bulimia nevrosa og tvangsspising er alle tre underkategorier av spiseforstyrrelser. Å kaste opp inntak av mat og drikke er svært vanlig for alle disse tre sykdommene, da det anses som skittent å ha både mat og drikke i kroppen sin. Anorexia er den mest synlige sykdommen av disse tre. Årsakene til at noen utvikler anorexia kan være på grunn av at ønske og behov for oppmerksomhet, eller å få utløp for en indre uro eller smerte. Psykiater Finn Skårderud har skrevet flere gode bøker og artikler på området, blant annet Sultekunstnerne som kom ut i 1991.

Behandling av anorexia er ofte svært vanskelig, men kognitiv terapi har vist seg effektfullt, sammen med informasjon om spiseforstyrrelser og konsekvenser av det. En person som får en spiseforstyrrelse vil aldri bli frisk, men vedkommende kan ha perioder av livet sitt, korte eller langvarige, der symptomene ikke er så fremtredende og der vedkommende kan leve et tilnærmet normalt liv.

For noen måneder siden lærte jeg om Pro Ana-fenomenet. Pro Ana er det menneskelige eksempelet på en kvinne med anorexia, mens Pro Mia er det menneskelige eksempelet på bulimia. Pro Ana er hovedsaklig jenter med anorexia som lager egne blogger eller egne forumer på internett der de deler erfaringer for hvordan de kan ta av seg mest mulig, oversikt over effektive slankekurer, hvordan ikke skade tannemaljen når de kaster opp maten, osv. Fenomenet har så langt vært mer utbredt utenlands, enn her i Norge. For en liten stund siden sendte NRK3 en dokumentar om fenomenet.

Pro Ana er manifestasjonen av spiseforstyrrelser på internett. For å lese en mer utfyllende beskrivelse av spiseforstyrrelse og fenomenet Pro Ana kan du lese på Helene Hillers blogg.

Pro Ana’er er Flinke Piker jeg synes spesielt synd på, og som jeg kunne ønske fikk mer hjelp.

I mitt daglige er jeg omgitt av flinke piker. Jeg har min venninne ”Hilde” som er kjempesmart, og som kunne komme inn på alle de beste studiene i Norge etter hun var ferdig med videregående. Til slutt valgte hun en litt spesiell, men spennende fagkombinasjon. Hun fikk selvsagt A på siste eksamen. Hele tiden var hun full av dårlig selvtillit i forhold til egne prestasjoner, og dermed trykte hun seg ned mentalt kontinuerlig. På studiet mitt, var for øvrig flere av det kaliberet. Min søster ”Anna” trykker seg til stadighet ned, ved å være perfeksjonist og si at hun ikke duger til seg selv. Hun presser seg selv til å gå på et studie som kjeder henne, og som hun overhodet ikke er ment å bruke sine kreative evner til. Årsaken hennes til ikke å slutte på studiet sitt er at hun ikke vil være ”en som gir opp”. Men hallo? – Hva får en ut av å presse seg selv på den måten? Man får i alle fall ikke noen gode jobber, når man ikke klarer å gjøre sitt beste på studiet, fordi man ikke har interesse av det man studerer. I tillegg kjører både ”Hilde” og ”Anna” seg selv så mye ned mentalt, at de står i superfare for å gå på en smell i forhold til å bli både deprimert og utbrent. ”Hilde” har vært der allerede. Siden begge er to svært så selvstendige og bestemte frøkner, er det ikke så enkelt for meg å nå inn med andre synspunkter heller. Så hva skal man gjøre da? Sitte der og vente på at de springer rett mot veggen i turbofart, og kollapser?

Det som er sikkert og visst er i alle fall at jeg ikke er alene i Flink-Pike-klubben. Både fordi ”Hilde” og ”Anna” er der fra før av, pluss veldig mange av mine tidligere medstudenter av hunkjønnet, og så mange, mange ande i hele Norge og verden for øvrig.

Så, hva er definisjonen på en Flink Pike?

Verken Wikipedia eller Ordnett gir meg en definisjon. Det betyr vel at jeg må finne på en. Flinke Piker er svært smarte jenter, jeg vil si at de presterer over snittet bedre på intelligens, sammenlignet med den vanlige mannen eller kvinne på gata. Flinke Piker er jenter som er oppdratt hjemme til å ta ansvar og hele tiden oppfylle ønsker og behov, gjerne andres. Blander man denne type oppdragerstil, med foreldrenes personlighet, om at de for eksempel setter svært høye krav til sine barn og at de sjelden blir fornøyde, er det svært mange barn som vokser opp i hjem, der de føler at de kontinuerlig må jobbe rumpa av seg for å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og anerkjennelse. Denne atferden tar de Flinke Pikene med seg på andre arenaer som de mestrer bra, som for eksempel idrett og utdanning. Innen idrett er det svært mange jenter som utvikler spiseforstyrrelser. Jeg vil tørre å påstå at alle disse tilhører kategorien Flinke Piker. Så har du oss, som har strevd og studert i alle år. Sittet på lesesalen døgnet rundt, jobbet ved siden av studiene, og hele tiden presset oss til det maksimale, som aldri har blitt helt fornøyd med det vi produserer, selv om de utenfor står og måper over hvor ekstremt flinke vi er. Når vi er ferdige å studere skal vi ikke bare være flinke på jobben, da skal vi mestre å være den perfekte kjæreste, ha et perfekt hjem, og når man inviterer gjester på middag skal alt være lagd fra bunnen av, og alt skal skinne og funkle. I tillegg skal man vise at man behersker kontroll ved å trene regelmessig og alltid se smashing ut.

Et slikt liv kan man ikke ha i lengden. En dag sier det stopp. Kravene blir for mange rett og slett. Veldig mange brenner seg ut og blir dermed sykmeldte. Noen trenger kun en liten time-out, mens andre har behov for en lengre. Måten man behandler det på er gjerne gjennom antidepressiva, og helst i kombinasjon med psykoterapi. Klarer de Flinke Pikene å senke skuldrene i en slik prosess, kan de kanskje komme tilbake til arbeidslivet og jobbe som normalt igjen. Etter at Flinke Piker har hatt sykmeldinger i slike situasjoner er det svært vanlig å endre på noe i livet sitt i forbindelse med dette, som en tråd i å redusere krav en stiller til seg selv, og ikke minst bli flink til å trekke grenser for hva en sier ja til å være med på. Eksempler på det kan være at noen ønsker å flytte til mer landlige omgivelser, andre melder seg av jobbprosjekter, og i verste fall må en bytte jobb for å få en jobb som er litt mindre krevende.

Det totale sykefraværet i Norge øker. Det er flere kvinner enn menn som er sykmeldt. Sykmeldinger koster samfunnet årlig 3.4 milliarder kroner. Jeg tror mye av sykefraværet kunne vært redusert ved at det prestasjonsorienterte samfunnet vi i dag lever i, hadde endret seg til å bli mer prosessorientert og der alle er mer opptatt av å senke krav til seg selv.


(Hentet fra ssb.no.)

Senk skuldrene, nyt livet.

I tråd med dette er det på tide å gjøre noe med kravene vi kvinner setter til oss selv. Om vi trenger å leie inn en vaskehjelp, eller kjøpe inn take away mat når vi inviterer til middag, så hva gjør det? Hva er det verste som kan skje? Når alt kommer til alt, er det viktigere å nyte livet, enn å streve og slite seg gjennom det. Sleng bena på bordet, dra frem en flaske vin, inviter noen venninner over, le og ha det moro sammen. Minst en gang i uken. Nyt livet.

Historien er som følger:

I forrige uke ble jeg anbefalt, eller kanskje rettere sagt mildt beordret, av min lege til å ta en time-out.

Legen: ”FemmeFatale, dette går ikke lenger. Du har gjort en kjempejobb med økonomien din i hele vår, men du har mislyktes totalt når det gjelder deg selv. Tror du at du klarer å komme deg ut av denne situasjonen på egenhånd, altså å være din egen coach?”

FF: ”Nja, det skal jeg vel alltids klare..” (gråtende).

Legen: ”Feil!! Dette kommer du deg ikke ut av alene. Du må intensivere samtaleterapien hos psykologen din fra nå av og ta deg en time-out. Fokuser kun på deg selv i tiden som kommer.  Hvor lenge vil du være borte fra jobben?”

Og sånn fortsatte det. – Huff altså. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kan jeg nok en gang møte meg så inni margen i døra?!? Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne klare å mestre alle kravene og oppgavene jeg har på jobb for tiden, når det eneste jeg har tenkt på 24/7 det siste halve året er:

Penger, penger, penger.

Jeg har ikke hatt en såkalt bekymringsangst for pengene og min økonomi. Angsten har vært klart reell, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke kom meg ut av situasjonen min asap. I tillegg til dette har jeg etter beste evne forsøkt å levere på jobb, en særdeles krevende jobb, og jeg har jobbet dag og natt de siste månedene. Jeg har nesten ikke sovet. Til slutt klarte jeg ikke huske det ene tallet fra det ene sekundet til det andre. Da ble det åpenbart for meg:

FF til seg selv: ”FemmeFatale, snakk med legen for å få råd om hvordan komme ut av denne situasjonen! Du kan ikke ha det sånn lengre!”

Den Flinke Piken, som var klar over fra før av at hun er en særdeles Flink Pike, hadde nok en gang klart å møte seg selv i døren. Den Flinke Piken som råder alle andre Flinke Piker til å gi mer faen og si nei til mer. Aldri klarer man, uansett bakgrunn, å bli ekspert i eget liv.

Så nå sitter jeg her. Jeg håper jeg finner tilbake til energien.