Archives for posts with tag: samfunn

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

I vinter hadde jeg ikke penger til mat, og gikk og sultet over flere uker, før jeg klarte å ta tak i situasjonen. Mange vil si at jeg burde skjerpet meg, og sluttet å klage og synes synd på meg selv. Jeg synes nødvendigvis ikke så synd på meg selv, men jeg vet at det at jeg utsatte det hele, var og prokrastinere: utsette noe fordi jeg var engstelig for hva som ville skje når jeg begynte å ta tak i min situasjon. Prokrastinere er litt sånn stille før stormen. Skammen da jeg da gikk på butikken med de myntene jeg klarte å samle sammen i leiligheten for å kjøpe en kartong melk og gjær var stor. Ekspeditørens nedlatende blikk da jeg ga ham nesten 20 enkronersstykker er minneverdig. Sjelden har jeg følt meg så liten. Jeg som er så fin og klok. Fattigdom kan gjøre det verste med oss mennesker. Melken og gjæren hadde jeg akutt behov for, skulle jeg få i meg mat før neste lønn kom. Dette eksempelet kan være et eksempel på en fattig person i Norge, også kalt verdens rikeste land. I motsetning til mange andre som forfekter denne saken, og fremstiller sånne som meg for ofre, må jeg si at jeg var fullt og helt ansvarlig for min egen situasjon. Jeg ledet meg dit selv. Jeg var i en veldig dårlig periode av livet mitt da, og burde fått mer støtte fra familie og venner enn jeg fikk. Men det er en annen sak.

Jeg har funnet en blogg her på verdensveven som jeg liker svært godt. Bloggen heter Lenelenes Tankekjør. Lene har blant annet en bloggpost som tar opp det å være fattig i Norge, og hvordan det skiller seg fra andre land. Om man er fattig i for eksempel Sudan vil det si at man ikke har et sted å bo, man har ikke mat, og så videre. Om man er fattig i Norge har man som regel et sted å bo, samtidig som en har en del materielle gjenstander, som mobiltelefon, TV og så videre. Man eier nødvendigvis ikke en leilighet, man leier den. Disse to fattigdomstilstandene er vidt forskjellige. Hva skiller disse to fattigdomstilstandene? Hva tror du?

I bloggen sin forteller Lene at hun både måtte avslutte BSU-kontoen sin, og selge unna aksjer, for å ha mat til å overleve. Jeg synes hun forteller om den skammen og den enormt dårlige selvtilliten man har når man overhodet ikke har penger på en veldig fin måte. Les bloggen hennes, og erkjenn at det går an å være fattig i Norge.

Nå som jeg begynner å komme meg ut av ferietåka ser jeg jo at det har skjedd en del interessante saker og ting mens jeg har feriert hele sommeren, selv om det har vært sterk agurktid også i år.

Victoria Ibabao Edwards har startet et prosjekt som heter «NAV-boken». Målet til Ibabao Edwards er at hun skal intervju rundt 3-500 NAV-ansatte. Målet med prosjektet hennes er å undersøke hvor det feiler i forhold til leveransen av NAVs produkt til brukerne.

Jeg har tidligere blogget om NAV, og jeg har en hypotese om at NAV er en alt for stor organisasjon preget av inkompetent ledelse til at den fungerer. NAV har rundt 15 000 ansatte, og det sier seg selv at når NAV rekrutterer personale fra brukergruppen sin, vil hele organisasjonen bli så som så, når toppledelsen ikke er tilstede slik som den burde være.

Besøk Victoria Ibabao Edwards’ blogg, og Facebooksiden hennes. Jeg håper hun får til dette, da jeg tror dette vil bli en interessant bok. Om du jobber i NAV, vil jeg oppfordre deg til å ta kontakt med NAV-boken på navboka@yahoo.no.

I sommer har jeg mottatt kommentarer på bloggen min som tyder på at dere som leser den setter pris på den. Jeg har også mottatt kjempehyggelige mailer om samme tema. Tilbakemeldinger gjør meg veldig glad, og det gir også en følelse av at jeg kan bidra med noe med bloggen min. For at alle i enhver funksjon i samfunnet skal yte sitt beste, er vi alle avhengige av tilbakemeldinger. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og alle er vi tross alt mennesker.

I tillegg til dette har jeg også i løpet av sommeren har jeg fått en forespørsel om å stå frem offentlig med min historie for å fremme en større kampanje. Jeg synes selvsagt det er veldig positivt om jeg kan hjelpe andre på denne måten, men jeg må si jeg har mine betenkeligheter i forhold til hva dette potensielt kan gjøre med min karriere både på kort og lang sikt. Jeg har tross alt rotet det veldig til for meg selv økonomisk, og for både nåværende og fremtidige arbeidsgivere er ikke dette en bra personlig egenskap. Jeg har også skrevet svært mye om helsen min, og dette er selvsagt også noe som kan brukes mot meg. Derimot er jeg av den skolen at så lenge man kan argumentere for de valgene en gjør på en fornuftig måte, og tørre å stå for de både nå og i ettertid, kan man gjøre nesten hva som helst. Dette er et radikalt syn, som jeg ikke tror alle støtter meg i.

Jeg har tidligere fulgt med på denne diskusjonen på Marias Metode, men jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva standpunktet mitt i denne saken er enda. Er det noen av dere som blogger eller leser som har erfaringer eller synspunkter dere ønsker å dele med meg på dette temaet?

En sommer er forbi. Flere uker i sol og hetebølge endte i dag med et vått og trist besøk med Gardermoen. Noe så nitrist som å se på norske nyheter mens man venter på kofferten er til å få krampe av: ”Eldre ektepar slått ned og ranet i eget hjem”, ”Bil kjørte av E6 i Nordland”, og så videre. Hva er det med Norge og offentlighetens intense interesse om privatlivet? Dette kommer i så sterk kontrast til utenlandske mediers interesse om hetebølgens konsekvenser i Russland, at WHO har avlyst svineinfluensaviruset, og at rekorden i løsing av Kubiks brikke er på noen og syv sekunder.

Uansett..

Selv om min ankomst til Norge er litt trist, har jeg hatt en fabelaktig sommer og jeg har hentet krefter for alt som skjer i høst. En av mine viktigste beslutninger i løpet av sommeren er at jeg har søkt om permisjon fra jobben min, for å drive min egen business en stund. Sjefen sa ja, og snart begynner jeg på egen hånd 🙂 Jeg kjenner iveren bobler og sitrer under huden min, og jeg gleder meg som bare det. Jeg har også gleden av å melde at jeg får masse tid til å oppdatere bloggen min fremover, så selv om det har vært lite aktivitet den tiden jeg har vært i det store utland, betyr ikke det at FemmeFatale sover. Her er hun. Og hun gleder seg til en fabelaktig blogghøst med leserne sine 🙂

Jeg hadde tenkt å holde meg unna debatten om at ”alle hater NAV”, selv om jeg gjør det likevel. Nå har jeg derimot hatt en hand-on opplevelse ved å besøke et lokalt NAV-kontor en av disse siste dagene, og jeg klarer bare ikke la være å skrive om hva jeg synes.

Måten man blir møtt på på NAV er helt hårreisende. Noen av de som jobber der ser svært slitne ut, noen møter brukerne sine på en nokså frekk måte, mens andre bare henviser brukerne videre uten egentlig å ha svart de på henvendelsen. Noen saksbehandlere snakker ikke særlig bra norsk, noe som kan være et svært stort problem. Andre igjen er rigide, og når de skal registrere for eksempel dagpenger bakover i tid, aksepterer ikke datasystemet dette, selv om lovverket sier at dette er mulig innen gitte frister. Når NAV helst ikke ønsker papirblanketter slik at man kan registrere at man har vært arbeidsledig bakover i tid, blir dette også et stort problem. Når ventetiden er ulidelig lang i tillegg, er det en smerte å besøke NAV, og jeg kan godt forstå om noen får et nervøst sammenbrudd ved å være der. Manglende kunnskap og språkkunnskaper virker å være en gjennomganger blant de som jobber på NAV. Når dette er sagt, fantes det også gode eksempler på NAV-medarbeidere, som både var hyggelige og profesjonelle mot brukerne sine. Disse befant seg derimot blant mindretallet av de mange som tilsynelatende jobbet der.

Sammenslåingen til NAV må være tidenes største store flopp innen sosialvesen i Norge. Hvordan kunne hodene bak sammenslåingen av sosialkontoret, arbeidsledighetskontoret og trygdekontoret tro at det kunne bli en suksess når det verken finnes gode ledere der, eller gode ansatte som kan være organisasjonens ansikt utad? NAV er en kjempestor organisasjon med 15.000 ansatte, og når ikke en gang toppledelsen fungerer, hvordan skal det forventes at resten av organisasjonen skal fungere? Administrerende direktør i NAV, Tor Saglie, som var med på å gjennomføre sammenslåingen til NAV, har nå sagt opp jobben sin hos NAV, for å starte og jobbe på Blindern. Årsakene til denne avgjørelsen kan man jo bare spekulere i.

Tiden for å gripe fatt i NAVs problemer er inne. Det blir spennende å se hvem som overtar Uriasposten når Saglies siste dag på NAV er over, og om vedkommende vil bruke sin innflytelsesrike posisjon til å foreta endringene som er nødvendige for at både de som jobber der skal bli fornøyde, og sist men ikke minst, behandle brukerne sine på en grunnleggende empatisk måte, og også kunne kommunisere på norsk.