Archives for posts with tag: sterke meninger

Akkurat nå skal jeg innrømme at jeg er litt forbanna. Forbanna for å måtte sitte og høre på hva andre mener om min helse.

Nettopp ga jeg beskjed til min arbeidsgiver om at jeg er sykemeldt for noen uker til. Reaksjonen til vedkommende var at det var «Overraskende», fordi vedkommende hadde noen arbeidsoppgaver til meg som jeg må gjøre før jeg går ut i permisjon.

Hadde dette vært for noen år siden, da jeg så på arbeidsgiver som Gud, ville jeg sikkert begynt å gråte av en slik kommentar. Når jeg nå hører den, blir jeg kun forbanna. Jeg blir forbanna fordi jeg vet at hvis jeg skal jobbe 100% hos arbeidsgiver før jeg går ut i permisjon, vil det sette helsen min tilbake igjen, og alle fremskrittene og den tiden jeg har brukt på helbredelse av helse i sommer, vil være forgjeves. Det er for tidlig for meg å starte å jobbe der nå, og det er jo nettopp det som er årsaken til at jeg har søkt om permisjon for et år.

Det har kostet å gi beng i hva andre mener om meg og mitt. Tidligere tok jeg til meg alt. Hva andre mener er ikke det viktigste. Det viktigste er den sannheten du sitter på, og den sannheten skal gjøre deg trygg på at dine beslutninger tas på et riktig grunnlag. Helsen kommer først og foran alt.

Reklamer

Selv om Legemiddelverket rapporterer om et overforbruk av antidepressiva for tiden, tror jeg fortsatt det er svært mange som er alt for skeptisk til bruk av antidepressiva ved at jeg tror de ikke helt kjenner til hvordan antidepressiva faktisk fungerer.

I dag brukes det mest SSRI-preparater i medikamentell behandling av depresjon og angst. SSRI står for Selective Serotonin Reuptake Inhibitors. I dette ligger det at ved bruk av SSRI-preparater skapes det mer serotonin i hjernen, noe som det er en mangelvare på når man er spesielt deprimert eller engstelig. Serotonin er en nevrotransmitter som regulerer følelse av velvære. Vanlige SSRI-preparater er Cipralex, Zoloft og Prozac.

Antidepressiva er med på å stabilisere humøret, slik at man ikke får så mange humørsvingninger, og at man slipper å være så langt nede. Om man er langt nede når man starter på antidepressiva, er den ønskede effekten av preparatet at man skal bli stabil i humøret. Ved å bruke antidepressiva på den måten, får man heller ikke de store toppene av humøret, slik at mange føler ikke den store gleden eller lykken, som man ellers ville følt. Det er svært vanlig å bruke antidepressiva i ganske lang tid før man slutter. En tommelfingerregel er at man skal ha hatt det bra i seks måneder, før man starter å avslutte inntaket av antidepressiva. Det er viktig å ta angitt dose som legen har anbefalt, og ikke fikse på dosene uten at man rådfører seg med legen.

Vanlige bivirkninger ved inntak av SSRI-preparater er svimmelhet, kvalme, vektøkning, vektreduksjon, svetting, redusert sexlyst og mareritt. Mange har sagt at de får hyppigere tanker om å avslutte eget liv i den perioden de starter på antidepressiva, eller når de avslutter bruken. Om man får alt for store og alvorlige bivirkninger bør man slutte bruk av aktuelle preparat, og heller begynne på et nytt. Dette bør isåfall gjøres i samråd med lege.

For meg var det et stort skritt å begynne og bruke antidepressiva for et par år siden. Jeg så på det som et personlig nederlag, da jeg syntes at jeg burde fikse problemene mine selv. Ved å bruke antidepressiva har jeg blitt avlastet, og klart å løse de problemene jeg har hatt, selv om det har tatt sin tid. Som tidligere innbitt kritiker, kan jeg i dag ikke si noe annet enn at jeg anbefaler alle som tviler littegrann på om de skal tørre å prøve bruk av antidepressiva, faktisk å prøve det. Om du får for mange ubehagelige bivirkninger kan man enkelt slutte.

Antidepressiva og samtaleterapi hos for eksempel psykolog eller pskyiater er den behandlingsmodellen som er mest effektiv i behandling av depresjon, og som forhindrer tilbakefall på en best mulig måte. Psykolog kan du søke om å få enten gjennom henvisning fra din fastlege, eller du kan oppsøke private klinikker på det stedet der du bor.

Les om antidepressiva og depresjoner ved å besøke noen av disse bloggene: Lille Pille, Ferdinandas blogg og Liberal Verden.

I sommer har jeg mottatt kommentarer på bloggen min som tyder på at dere som leser den setter pris på den. Jeg har også mottatt kjempehyggelige mailer om samme tema. Tilbakemeldinger gjør meg veldig glad, og det gir også en følelse av at jeg kan bidra med noe med bloggen min. For at alle i enhver funksjon i samfunnet skal yte sitt beste, er vi alle avhengige av tilbakemeldinger. Dette er et grunnleggende menneskelig behov, og alle er vi tross alt mennesker.

I tillegg til dette har jeg også i løpet av sommeren har jeg fått en forespørsel om å stå frem offentlig med min historie for å fremme en større kampanje. Jeg synes selvsagt det er veldig positivt om jeg kan hjelpe andre på denne måten, men jeg må si jeg har mine betenkeligheter i forhold til hva dette potensielt kan gjøre med min karriere både på kort og lang sikt. Jeg har tross alt rotet det veldig til for meg selv økonomisk, og for både nåværende og fremtidige arbeidsgivere er ikke dette en bra personlig egenskap. Jeg har også skrevet svært mye om helsen min, og dette er selvsagt også noe som kan brukes mot meg. Derimot er jeg av den skolen at så lenge man kan argumentere for de valgene en gjør på en fornuftig måte, og tørre å stå for de både nå og i ettertid, kan man gjøre nesten hva som helst. Dette er et radikalt syn, som jeg ikke tror alle støtter meg i.

Jeg har tidligere fulgt med på denne diskusjonen på Marias Metode, men jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva standpunktet mitt i denne saken er enda. Er det noen av dere som blogger eller leser som har erfaringer eller synspunkter dere ønsker å dele med meg på dette temaet?

En sommer er forbi. Flere uker i sol og hetebølge endte i dag med et vått og trist besøk med Gardermoen. Noe så nitrist som å se på norske nyheter mens man venter på kofferten er til å få krampe av: ”Eldre ektepar slått ned og ranet i eget hjem”, ”Bil kjørte av E6 i Nordland”, og så videre. Hva er det med Norge og offentlighetens intense interesse om privatlivet? Dette kommer i så sterk kontrast til utenlandske mediers interesse om hetebølgens konsekvenser i Russland, at WHO har avlyst svineinfluensaviruset, og at rekorden i løsing av Kubiks brikke er på noen og syv sekunder.

Uansett..

Selv om min ankomst til Norge er litt trist, har jeg hatt en fabelaktig sommer og jeg har hentet krefter for alt som skjer i høst. En av mine viktigste beslutninger i løpet av sommeren er at jeg har søkt om permisjon fra jobben min, for å drive min egen business en stund. Sjefen sa ja, og snart begynner jeg på egen hånd 🙂 Jeg kjenner iveren bobler og sitrer under huden min, og jeg gleder meg som bare det. Jeg har også gleden av å melde at jeg får masse tid til å oppdatere bloggen min fremover, så selv om det har vært lite aktivitet den tiden jeg har vært i det store utland, betyr ikke det at FemmeFatale sover. Her er hun. Og hun gleder seg til en fabelaktig blogghøst med leserne sine 🙂

Jeg hadde tenkt å holde meg unna debatten om at ”alle hater NAV”, selv om jeg gjør det likevel. Nå har jeg derimot hatt en hand-on opplevelse ved å besøke et lokalt NAV-kontor en av disse siste dagene, og jeg klarer bare ikke la være å skrive om hva jeg synes.

Måten man blir møtt på på NAV er helt hårreisende. Noen av de som jobber der ser svært slitne ut, noen møter brukerne sine på en nokså frekk måte, mens andre bare henviser brukerne videre uten egentlig å ha svart de på henvendelsen. Noen saksbehandlere snakker ikke særlig bra norsk, noe som kan være et svært stort problem. Andre igjen er rigide, og når de skal registrere for eksempel dagpenger bakover i tid, aksepterer ikke datasystemet dette, selv om lovverket sier at dette er mulig innen gitte frister. Når NAV helst ikke ønsker papirblanketter slik at man kan registrere at man har vært arbeidsledig bakover i tid, blir dette også et stort problem. Når ventetiden er ulidelig lang i tillegg, er det en smerte å besøke NAV, og jeg kan godt forstå om noen får et nervøst sammenbrudd ved å være der. Manglende kunnskap og språkkunnskaper virker å være en gjennomganger blant de som jobber på NAV. Når dette er sagt, fantes det også gode eksempler på NAV-medarbeidere, som både var hyggelige og profesjonelle mot brukerne sine. Disse befant seg derimot blant mindretallet av de mange som tilsynelatende jobbet der.

Sammenslåingen til NAV må være tidenes største store flopp innen sosialvesen i Norge. Hvordan kunne hodene bak sammenslåingen av sosialkontoret, arbeidsledighetskontoret og trygdekontoret tro at det kunne bli en suksess når det verken finnes gode ledere der, eller gode ansatte som kan være organisasjonens ansikt utad? NAV er en kjempestor organisasjon med 15.000 ansatte, og når ikke en gang toppledelsen fungerer, hvordan skal det forventes at resten av organisasjonen skal fungere? Administrerende direktør i NAV, Tor Saglie, som var med på å gjennomføre sammenslåingen til NAV, har nå sagt opp jobben sin hos NAV, for å starte og jobbe på Blindern. Årsakene til denne avgjørelsen kan man jo bare spekulere i.

Tiden for å gripe fatt i NAVs problemer er inne. Det blir spennende å se hvem som overtar Uriasposten når Saglies siste dag på NAV er over, og om vedkommende vil bruke sin innflytelsesrike posisjon til å foreta endringene som er nødvendige for at både de som jobber der skal bli fornøyde, og sist men ikke minst, behandle brukerne sine på en grunnleggende empatisk måte, og også kunne kommunisere på norsk.

Da jeg startet å utvikle økonomiske problemer var dette noe som jeg ikke ønsket å fortelle til noen andre. Jeg torde knapt erkjenne for meg selv at dette var noe som kom til å bli et problem, overfor meg selv. Siden jeg aldri noen gang har ønsket å fremstå for noen som et menneske som hadde problemer valgte jeg å forbli i denne situasjon. Lenge. Jeg hadde alltid troen på at dette ville ordne seg på et vis, men det gjorde det altså ikke. Økonomiske problemer går aldri bort om man ikke gjør noe med det selv. Jo lengre man venter med å komme til denne erkjennelsen, jo større økonomiske og menneskelige kostnader blir det.

Til slutt kunne jeg ikke lengre bære på dette alene. Det ble for tungt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og måtte derfor dele. I starten delte jeg jo dette kun med min far. To år trenerte han prosessen jeg var inne i. Hele tiden ga han meg håp om at vi skulle løse dette sammen, for så å si at han dessverre ikke kunne likevel. Uten å gi meg noen særskilt grunn, og uten at han hadde gjort nevneverdige efforts for meg i denne saken. I perioden dette varte hadde jeg alltid tro på at han ville redde meg. Syk var jeg også, og jeg hadde dermed mindre energi til å søke alternative løsninger. Prokrastinering er vel et dekkende ord for denne perioden. I dag ser jeg selvsagt at min naivitet skyldtes umodenhet. I slutten av denne perioden fortalte jeg også om dette til flere mennesker som står meg nær. De kunne ikke hjelpe meg stort økonomisk, noe jeg visste. De kunne ha hjulpet meg å sette grenser for meg selv og hjulpet meg til å opprette kontakter som kunne hjelpe meg. Det skjedde ikke.

Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å dele dette med kjæresten min. Etter hvert så jeg det ble umulig. Det ble umulig fordi jeg hadde det så dårlig på grunn av mine problemer. Jeg var så redd for hva som skulle skje når jeg fortalte om det til han, og jeg var beredt på at vårt forhold kom til å være over for godt. Det skjedde ikke, og han har vært min største støtte gjennom den tiden jeg har vært gjennom i vår. Det har vært utrolig godt å ha en å dele mine bekymringer med, og reflektere rundt ulike alternativer som har vært der for meg. Hans støtte i denne tiden har vært uvurderlig. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takke ham for denne støtten, samt hans ekstraordinære økonomiske lån til meg.

Etter dette har jeg delt med et utvalg venninner om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg har fått stor støtte blant de fleste. De som har støttet meg har verken sagt eller gjort noe som skulle gjøre at jeg føler skam. De har derimot sett på min historie i sammenheng, og sett på det som en personlig krise, men som jeg har kommet meg ut av. De har virkelig støttet meg i en hard tid. Andre venninner har trukket seg unna. Sånn må det bli.

Til dere som sliter med de samme problemene jeg har vært gjennom, vil jeg anbefale så tidlig som mulig når dere finner ut at dere har gjeld dere ikke klarer å betjene, å fortelle om dette til en eller flere personer dere stoler på. Dere vil bli overrasket over hvor mange som støtter dere, og løsninger som kan komme ut av det. Det er selvsagt for de fleste, inkludert meg selv, et svært stort personlig nederlag å komme i en slik situasjon i utgangspunktet, og man ønsker gjerne å klare seg alene, men jeg vil tro at for de aller fleste vil denne byrden bli alt for stor å bære alene. Ved å bære dette alene, har man ingen som støtter, eller pusher på for å finne løsninger, og sannsynligheten for å pådra seg ytterligere gjeld øker, samtidig som man står i større fare for og både utvikle depresjoner og alkoholproblemer. Dette gagner ingen, minst av alt deg selv.