Archives for posts with tag: utbrenthet

Høst. Seponering av antidepressiva som gikk alt for fort, og tilhørende humørsvingninger. Slitenhet som ikke har gjort at jeg har kunne trent. Privatøkonomi som er ryddet opp i, men fortsatt for lave inntekter i fht hva som var budsjettert med. Oppgjør med venner som ikke har vært der. Opptrapping av antidepressiva, og nå mer og mer tilbake i gode baner.

Jeg strever hele tiden etter å prioritere meg selv mer i hverdagen med mer eller mindre gode resultater. Er det noen av dere som har tips til hvordan man kan sette av mer tid til seg selv i hverdagen, slik at en ikke utsletter seg selv?

Hele sommeren har vært så bra. Bygget opp energi. Kvalitetstid med kjæresten. Og her om dagen ble det veldig klart for meg at å være på min gamle jobb ikke er bra for helsen min. Hodepine hele tiden, i tillegg til at jeg har mistet litt piffen etterpå. Alt blir litt tiltak. Jeg trodde det siste utlegget i min lønn skulle være denne måneden, men da jeg snakket med Kredinor i sted, viste det seg at jeg må betale lusne 1400 i påløpte renter i tillegg.

Også regner det. Jeg har hodepine.

Det er vel da jeg skal tenke positivt og gjøre ting. Jeg skal forsøke på det nå 🙂

PS: nå er jeg også på Twitter, på femmefataleoslo. Skal vi tvitre sammen?

Å være en av de beste studentene på studiet mitt og få den beste jobben av alle på kullet etter endt studie burde være et rimelig godt utgangspunkt for å gjøre det bra i en jobb. I mitt tilfelle ble det ikke det.

Dag og natt har jeg stått på for jobben min. Ukedager, som helger. Vinter, vår, sommer og høst. Jeg har siden dag 1 reist land og strand rundt i Norge og Europa for å gjøre jobben min. Jeg har strukket meg mye lengre enn jeg trengte for å sette meg inn i organisasjonen jeg jobber i. Jeg har lært meg ting jeg ikke trengte å lære meg, kun fordi jeg trodde jeg ville gjøre jobben min enda bedre ved å strekke meg det lille ekstra. Kundene elsker meg. Kundene anbefaler meg til andre kunder, og etterspørselen etter meg blir større og større. Men i eget land blir man aldri profet, sies det. Det samme gjelder avdelingen min også. I dag var siste dagen min på jobb før jeg går ut i permisjon, og jeg fikk ikke et eneste godord på veien, eller et ønske om at jeg kommer tilbake etter endt permisjon. Tvert imot ble jeg oppfordret til det jeg skal gjøre nå, og ingen nevnte i det hele tatt at det jeg hiver meg utpå nå er et risikoprosjekt i finanskrisetidene. Ingen sa farvel til meg.

Jeg spør meg selv: Hvorfor er det ingen som roser meg på arbeidsplassen?

– Virker det som jeg har så mye selvtillit at jeg ikke trenger å roses?
– Mangler de empati?
– Eller er de rett og slett misfornøyd med jobben jeg gjør, mens kundene er dumme, siden de har lagt sin elsk på meg?

Hva har jeg lært på jobb i dag?

Vær flink å støtte og rose dine kolleger for den innsatsen de gjør på jobben, vis at du ser de og setter pris på dem. La ros bli en del av arbeidshverdagen. Vær raus; ingenting er for lite til å gi ros for. Bemerk hvor pene klær kollegaen din har på seg, hvor fin hun eller han er på håret, eller kommenter at presentasjonen vedkommende har gjort er bra.

Om man er på en arbeidsplass der man aldri roser hverandre vil det over tid føre til enorm mistrivsel på arbeidsplassen og alt det som henger med: depresjon, utbrenthet, oppsigelser. Flere ledere burde ha dette i bakhodet når de former sine arbeidsplasser. Man burde heller ikke strekke seg så alt for langt, slik at man blir så sliten, at man ikke klarer å gjøre jobben min blir ansatt til, om tilfellet er at man verken blir sett eller hørt.

Akkurat nå skal jeg innrømme at jeg er litt forbanna. Forbanna for å måtte sitte og høre på hva andre mener om min helse.

Nettopp ga jeg beskjed til min arbeidsgiver om at jeg er sykemeldt for noen uker til. Reaksjonen til vedkommende var at det var «Overraskende», fordi vedkommende hadde noen arbeidsoppgaver til meg som jeg må gjøre før jeg går ut i permisjon.

Hadde dette vært for noen år siden, da jeg så på arbeidsgiver som Gud, ville jeg sikkert begynt å gråte av en slik kommentar. Når jeg nå hører den, blir jeg kun forbanna. Jeg blir forbanna fordi jeg vet at hvis jeg skal jobbe 100% hos arbeidsgiver før jeg går ut i permisjon, vil det sette helsen min tilbake igjen, og alle fremskrittene og den tiden jeg har brukt på helbredelse av helse i sommer, vil være forgjeves. Det er for tidlig for meg å starte å jobbe der nå, og det er jo nettopp det som er årsaken til at jeg har søkt om permisjon for et år.

Det har kostet å gi beng i hva andre mener om meg og mitt. Tidligere tok jeg til meg alt. Hva andre mener er ikke det viktigste. Det viktigste er den sannheten du sitter på, og den sannheten skal gjøre deg trygg på at dine beslutninger tas på et riktig grunnlag. Helsen kommer først og foran alt.

En sommer er forbi. Flere uker i sol og hetebølge endte i dag med et vått og trist besøk med Gardermoen. Noe så nitrist som å se på norske nyheter mens man venter på kofferten er til å få krampe av: ”Eldre ektepar slått ned og ranet i eget hjem”, ”Bil kjørte av E6 i Nordland”, og så videre. Hva er det med Norge og offentlighetens intense interesse om privatlivet? Dette kommer i så sterk kontrast til utenlandske mediers interesse om hetebølgens konsekvenser i Russland, at WHO har avlyst svineinfluensaviruset, og at rekorden i løsing av Kubiks brikke er på noen og syv sekunder.

Uansett..

Selv om min ankomst til Norge er litt trist, har jeg hatt en fabelaktig sommer og jeg har hentet krefter for alt som skjer i høst. En av mine viktigste beslutninger i løpet av sommeren er at jeg har søkt om permisjon fra jobben min, for å drive min egen business en stund. Sjefen sa ja, og snart begynner jeg på egen hånd 🙂 Jeg kjenner iveren bobler og sitrer under huden min, og jeg gleder meg som bare det. Jeg har også gleden av å melde at jeg får masse tid til å oppdatere bloggen min fremover, så selv om det har vært lite aktivitet den tiden jeg har vært i det store utland, betyr ikke det at FemmeFatale sover. Her er hun. Og hun gleder seg til en fabelaktig blogghøst med leserne sine 🙂

Hvorfor strekke seg i forhold til andres standarder hele tiden?

Dette spørsmålet har vært en av hovederkjennelsene timene i terapi har bragt meg; at jeg hele livet mitt har strebet etter å tilfredsstille andres standarder. Et mønster som har dominert livet mitt. Terapien har lært meg hvordan å bryte ut av mønsteret. Etter over tredve år er tiden nå kommet for å leve etter mine egne standarder for hva som utgjør et sunt og lykkelig liv kommet.

Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at man må leve her og nå i forhold til hva egen helse tillater?

Jeg tenker at om jeg forblir der jeg er i dag, vil den vanskelige situasjonen kun vare et par år. Siden kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker og lyster. Jeg kan velge og vrake i de jobber jeg måtte ønske. Iallefall vil min bakgrunn teoretisk legge til rette for det. Dette vil være realiteten min om to år om jeg forblir i dagens situasjon i to år til. Kun to år. Akkurat som å høre markedsføringen fra et fancy reklamebyrå. » Ta to – betal for en». Prisen man betaler er langt høyere, i forhold til egen helse og relasjoner til mennnesker rundt meg.

I løpet av den tiden jeg eventuelt blir, må jeg huske på at tiden det tar er også noe verdt. Tiden det tar kan være den tiden jeg har behov for nå, til å restituere kroppen min, tankene mine og livet generelt. Om jeg forblir, må jeg ta høyde for at de to årene vil strekke seg utover tre, eller kanskje fire. I form av sykmeldinger, fordi jobben jeg har i dag er to nummer for stor for meg.

Andre som har tatt utradisjonelle karrierevalg tidligere, beskriver at det er svært skummelt der og da, men så snart beslutningen er tatt, føles det korrekt, og nye sjanser og muligheter åpner seg. Sjanser og muligheter som ikke var der tidligere. Før det må en grundig kost/nytte-analyse gjøres: Hva vil det koste å kaste på havet det jeg har i dag kontra ta mitt viktigste karrierevalg til nå: å hoppe av karusellen. Slå meg til ro med hva jeg allerede har. Slutte å strebe, tilfredsstille andres standarder. Overdøve min manglende indre motivasjon utover det rent økonomiske og statusrelaterte.

Om noen har vært i samme situasjon som meg, post gjerne en kommentar her og fortell om det, eller send meg en epost.